ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

I vinden - Ironman Lanzarote 2015

SportPosted by Ole-Morten Munz Fri, May 29, 2015 17:43:08

Sanden er alltid kald på Ironman-morgenen. Det er heldigvis sjelden man er på stranden så grytidlig om morgenen, og må man det allikevel slipper man som regel å gå barbeint. Men ingen sko på svømmeklare Ironmen. Det slår meg allikevel at dette moderate ubehaget - de fuktige og kjølige sandkornene som klamt omgir føttene - er av særdeles liten betydning når dagen som ligger på lur skal dele ut et helt arsenal av langt mer kraftfulle følelser.


En svak nervøsitet bobler under huden, men jeg rusler alltid bare helt rolig mot start, mellom andre Iron- menn og kvinner, mennesker i sorte neoprendrakter med badehetter trukket godt nedover ørene. Jeg klarer ikke å ha et normalt forhold til dette. Når solen endelig står opp, speakeren skrur på mikrofonen, begynner å snakke om hva vi har i vente på bredt amerikansk og setter oss alle i show modus, da reiser nakkehårene seg. Vi jubler. Vi vet at dette er idioti og galskap. Vi står der alle sammen i gummidraktene våre, tett i stim og vet at vi driver med noe helt spesielt. Det passer ikke for alle. Slik vil vi at det skal være. For å kunne kalle deg selv en Ironman må du først svømme 3.8km, deretter sykle 180.2km og tilslutt dra på deg joggeskoa og løpe en maraton på 42.2km. Det finnes en hel rekke av gode og dårlige årsaker til at folk deltar på dette. Det handler allikevel aller mest om å flytte egne grenser. Du flytter de så mye at du, hvis du orker å holde det gående til målstreken, lurer på om grenser egentlig finnes. “Normal limits do not apply” heter det på Ironmansk.




For meg fremtoner svømmingen seg som en kamp på liv og død, en innføring i hvordan det er å leve som sild i stim. De tyve første minuttene er en begredelig opplevelse for oss landkrabber, oss i startfeltet som ikke svømmer særlig bra. Jeg har ikke glemt det hælsparket jeg fikk i nesa, albuen i ribbeina eller han som svømte over meg. Jeg vil glemme alt det der og huske den euforiske følelsen av å bli født på ny, stige på land for å rive av meg våtdrakt og svømmehette. Ferdig med den bitre forretten, puster endelig fritt og kan begynne på hovedretten; en enorm biff som det blir smertefullt å fordøye. Desserten bekymrer meg ikke, jo kanskje litt, men den er fortsatt så uendelig langt unna. På Ironman Lanzarote år 2015 tar jeg meg god tid i vekslingsfeltet. Jeg trenger å bli smurt inn med solkrem og finner en hjelper, ei godt voksen skravlesyk dame. Det er hyggelig, men jeg har virkelig ikke tid til koseprat. Dessuten har jeg dratt på meg den trange tri-toppen på vranga. Dette kunne ikke skje. Den må av, og på igjen, men ruller seg rundt den våte og solkremtilgrisete huden på et obsternasig sett. Når jeg løper for å finne sykkelen min har den gjemt seg i vekslingsfeltet. I mange smertefulle sekunder leter jeg febrilsk etter den. Noen våkne tilskuere oppfatter min desperasjon og roper til meg og peker meg i retning av hvor den står. Det ble noen uendelig lange minutter i T1.




Jeg bestitter egenskapen av å være brukbar på sykkelen. Dette, i kombinasjon med treg svømmetid, gjør at jeg får kjenne meg som supermann de første kilometerne på sykkelen. Jeg formelig suser forbi Ironfolk og omdefinerer grensene for hva som er lovlige og trygge forbikjøringer. På mange og lange treningsturer har jeg erfart kroppens lunefulle natur. Spesielt en ting har jeg lagt meg i minne; det vil gå opp og ned både mentalt og fysisk, men jeg vil komme meg i gjennom det. Beina vil bli slitne, psyken vil fortelle meg at nå er det slutt og disse jobber i mot meg ved ujevne mellomrom. På trening har jeg lært meg at det er ved to-timers merket at beina gir de første signaler om at slitet begynner. Og når min instilling mot løpet endrer seg vet jeg at jeg skal få i meg næring og roe det hele ned et hakk. Naturen på Lanzarote er heldigvis ganske fantastisk. Enkelte steder på øya kan landskapet synes like ugjestmildt som en fremmed planet. Sort lavastein dekker landskapet komplett i digre skarpe knekkebrødliknende klumper. Lavaen fløt her for ikke mange hundre år siden. I enorme mengder. Dette ofrer jeg noen få tanker for å glemme slitet der jeg sitter godt sammenhuket i aeroposisjon på sykkelen, heftig kjempende mot motvinden, kvalme og tamme bein.




Ironman-matpakka er en ekkel og klissete suppe. Kun flytende føde er den gyldne regelen. Det er erfart av mosjonistene og presisert av de erfarne legendene i gamet. 400kcal per time tilsvarer ca to små pakker med gel - en slags sirup av karbohydrater - samt noen hundre ml med tykt blandet sportsdrikk. Hver atlet må møysommelig finne sin ideelle blanding. Det er mange produkter å velge mellom. Raske og trege karbohydrater, god smak, rar smak og vond smak. Små pakker, store pakker, med og uten koffein. Noe tåler magen, annet tåler den ikke. Det er på trening og tidligere konkurranser kunnskapen om dette bygges. På race day må du aldri finne på noe nytt. Aldri. Denne gang hadde jeg allikevel med meg noe nytt(!), nemlig sports-godteri som minner mistenkelig om vingummi. De er gode og fungerte som en mental gulrot da de skulle inntas etter ca 4 timer, først og fremst som en herlig avveksling fra gel’ens tyranni. Oppi alt dette bestod kosten av én salttablett pr time inkludert ca 500ml vann. På min aller første Ironman ærklærte tarmene mine krig mot kroppen de siste timene. På min andre spist jeg for lite og fikk et blodsukkerfall som tok meg igjennom min mørkeste idrettsopplevelse noen sinne. Et par år senere har jeg nå lært - the hard way - hva jeg må gjøre. En real magesmell inkluderer (men er ikke begrenset til) kvalme og akutt diaré. Akutt diaré under en maraton i stekende sol på en strandpromenade fylt med mennesker, er noe av det en Ironman frykter aller mest. Det er faktisk noe alle mennesker i alle aldre og ulike livssituasjoner helst ønsker å unngå. Med dette i bakhodet forsøkte jeg slavisk å holde min nøye planlagte ærnæringsplan gjennom syklingen.




Motbakker er i utgangspunktet greit. “Hold frekvensen oppe på beina og ikke push for hardt”. Men det er fankern ikke så lett når all luft fra det nordlige Atlanterhav på en og samme gang har bestemt seg for å feie over øya. Det var flere enn meg som fikk mentale utfordringer i de totalt 2550 høydemeterne som skulle forseres. Det er spesielt et parti som går fra havnivå ved den kuleste surfestranda på Lanza, og opp til et av høyeste punktene ca 600m som tok avsindig mye kraft å forsere. Bakken er ganske slak i bunnen, går så litt nedover, litt bortover før den strammer seg gradvis til opp mot toppen. Og vinden ble bare mer og mer hissig, i motsatt retning av det vi skulle selvfølgelig. Selv om bena nå begynte å klage, merket jeg at noen av de som lenge hadde ligget foran meg kom nærmere og tilslutt lot seg enkelt passere. Å føle seg sterk midtveis i en Ironman er en meget positiv følelse, spesielt når man sykler på første gir og sykkelen såvidt rører seg. De små landsbyene med heiene tilskuere var kjærkommen avveksling fra det øde lanskapet, solen, vinden og bakkene. Positive tanker skaper ny glød i det indre bålet som, helt ærlig, blir litt og litt svakere utover dagen.


“Kommer beina til å tåle løpinga?” Spørsmålet dukket opp stadig oftere, spesielt når jeg kjente at jeg denne gang hadde syklet hardere enn vanlig. Den tøffe løypa gjør også at sykkeletappen er minst en time lengre enn vanlige Ironmanløyper. Dette betyr også daffere bein for desserten.




Kort fortalt er desserten en løpetur tre runder frem og tilbake på strandpromenaden i feriebyen Puerto Del Carmen. Tilsammen 42km på asfalt og murheller i en sol som står rett over hodene. Ikke en gang vinden klarer å kjøle tilstrekkelig midt på dagen. Det er tilskuere i alle mulige fasonger, de mest synlige er engelskmenn, enten kritthvite eller knallrøde, like opptatt av øl og røyk som av idrett. Tjukke, klumpete, tynne, høye og små, men uansett uproporsjonerte kropper forfriskende langt unna kroppsidealet som mediene maser om. Noen sitter på pub’er langs løypa, andre sprader rundt i slippers. Navnet mitt står på nummeret jeg har på magen/over skrittet, så noen “You go Munz!” får jeg høre underveis. Kjærkommen heiing som er nesten like motiverende som den jeg får fra mine foreldre. De har vært mitt team her på Lanzarote. Jeg løper for meg selv, men også litt for dem. Skal fullføre med stil. Ambisjonene er skyhøye de første to milene. Har gått over til inntak av kun Cola da magen har begynt å krampe seg. Jeg løper ikke på full maskin, men forsøker å holde jevn fart.


Planen er å pushe knallhardt siste 10km. Det er lett sagt. Det er umulig å få til. Etter 32km løping begynner kroppen å svikte. Beina har ikke mer å svare med og kroppsholdning faller sammen. Ser jeg ut som en potetsekk nå? Er jeg en potetsekk? Det rører seg fortsatt fremover, men lysten på å fullføre har begynt å bli sterkere enn lysten til å presse mot mål på kortest mulig tid. Det er kun vonde følelser igjen av Ironmanopplevelsen. Jeg vet at jeg ligger sånn cirka ganske høyt oppe sammenlagt, men vet ikke mer spesifikt enn det. Jeg tar meg selv i nakkeskinnet og skviser kroppen som ei vond, dypt innebygd kvise. Innebygde kviser er lumske på det settet at det noen ganger aldri kommer noe ut, det gjør bare vondt. Denne kvisa derimot, vil slutte å smerte dersom jeg bare når mållinjen. De siste kilometerene er lange som vonde år og jeg finner ikke lenger noen glede i å bli heiet på av de mange tilskuerne som står tett i tett mot mål. Hvorfor løypa blir lengre og lengre mot slutten er et av livets store mysterier. Det er akkurat som om Einsteins relativitetsteori eksemplifiseres rett foran øynene mine. Det går nesten i sort, men så kan jeg endelig, nesten vantro, rekke armene sånn halvveis opp i lufta mot mål. Jeg krysser et bredt målbånd som et par jenter holder opp over finish line. Jeg føler meg et stakket sekund som en ekte vinner. Så kan jeg legge meg ned. Det har jeg fortjent. You are an Ironman!






  • Comments(5)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Banksjef Lund Tue, June 02, 2015 22:54:37

Imponerende gjennomført! Fin beskrivelse av engelskmenn

Posted by Ole-M Sun, May 31, 2015 20:26:08

Vielen dank, vater.

Posted by Fader`n Sat, May 30, 2015 15:08:37

Du imponerer ikke bare i løypa - Glitrende beskrivelse også!

Posted by Ole-Morten Fri, May 29, 2015 23:14:51

Takk skal du ha Arild :)

Posted by Arild Hetle Fri, May 29, 2015 21:39:11

Veldig kult Ole! Gratulerer. Er mektig imponert.