ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

Aconcagua - Del 2

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Wed, February 12, 2014 15:15:54

Opp og enda litt mer opp.
Det blåser friskt om kvelden. Det blafrer noe hinsides i teltduken, men ingen bekymring, for jeg har den siste uka øvd mye på hvordan jeg skal feste teltet med stein for å sikre det best mulig. Dessuten skal dette teltet kunne tåle en skikkelig storm. Hver kveld tar jeg en runde rundt teltet og ser over alle bardunene. Vi har som regel sekkene liggene utenfor og også de sikres ved at vi stabler stein oppå de. Midt på natten blåser det betraktelig hardere. Hvor hardt det blåser er umulig å gjette på, men jeg er glad jeg har ørepropper for å få fred fra støyen. Er jeg egentlig helt sikker på at jeg festet teltet godt nok? Det er ikke uvanlig med ekstremt kraftige vinder når man kommer høyere opp i fjellet. Og fortsatt er vi bare på Camp 1. Det er på Camp 2, for ikke å snakke om toppen, at det fortelles historier om ekstreme vinder opp mot 160km/t. Vinder opp mot 80-100km/t er derimot relativt vanlig. Foreløpig har vi sluppet befriende lett unna. Værvarselet som vi fikk nede i Base Camp sier at vi har noen dager på oss med godt vær før det på ny kommer noen dager med sterke vinder og lave temperaturer. Statistikken viser at det bare er rundt 30% av de som forsøker, som når toppen. Det jeg har funnet ut i mine Aconcagua-studier før turen, er at kulda ser ut til å stoppe veldig mange. Jeg har lest om alt for mange som fryser på beina og slukøret må snu av den grunn. De ennå mer uheldige har til og med måttet amputere fingre på grunn av forfrysning. Og de aller mest uheldige, noen av de hvert år, kommer aldri ned igjen med livet i behold fra Aconcagua. Høye fjell og dårlig vær kan være en skjebnesvanger kombinasjon.

Jeg forsøker å sove, men faller ikke til ro. Det er ikke vinden som plager meg og jeg vrir meg over fra en siden til en annen. Det er en småkomplisert prosess når man ligger i sovepose. Makkern min, Rune, ligger rett ved siden av meg i det lille teltet og jeg må passe på så jeg ikke gir fra meg en skarp albue eller serverer en lårhøne med kneet. Vi kunne nok valgt et større telt, men krav til lav vekt og robusthet mot snø og vind gjorde at vi valgte et telt som kanskje var vel trangt. Teltet er sterkt (Svenske Hilleberg Jannu) og har lure løsninger for lufting. Det spiller ingen rolle, for jeg sliter som vanlig med å finne en god soveposisjon. Jeg har testet forskjellige puteløsninger de foregående nettene. Normalt sett bruker jeg soveposetrekket og stapper noen jakker oppi der, men dette har ikke fungert noe særlig og gitt vondt i hode og nakke. Nå har jeg funnet en løsning hvor jeg bretter fleecjakka på en spesiell måte og legger inne i soveposehetta. Det funker bedre, dog ikke perfekt. Det har vist seg vanskelig å få sove nesten hver eneste natt. Det er noe med høyden og den tynne lufta som gjør at jeg kjenner det i hodet når jeg legger meg ned. Etter at vi passerte 4000 meter har jeg om morgenen hatt en svak følelse av åndenød. Litt sånn at jeg har måttet sette meg opp og puste tungt noen ganger for å komme meg. Forestill deg at du puster helt ut og blir tvunget til å holde pusten i en liten stund. Ganske raskt får man da en svak kvelningsfølelse, en følelse av at du bare må puste. Inne i teltet, med hodet dekket av sovepusen og ansiktet inn mot teltduken kan denne følelsen lett utvikle seg til noe småklaustrofobisk.



Bilde: Tok bilde av Værmelding fra Base Camp. Til å stole på?

Vi diskuterer frem og tilbake hvorvidt vi skal fremskynde toppstøtet et par dager. Venter vi for lenge kan vi risikere dårlig vær og da minsker sjansene for å nå toppen betraktelig. Hvis vi skynder oss for mye, står vi i fare for å bli høydesyke og da når vi i hvertfall ikke toppen. Vi velger å gå for godvær. Det betyr minst mulig tid på high camp(6000m-ish). Camp 2 ligger på rett under 5900moh. Det er i mine øyne det vakreste stedet i fjellet. Det er merkverdig stille der oppe og majestetisk utsikt. Vinden har tatt en liten pause da vi ankommer, som om fjellet har lyst til å vise oss sin gode side. De fleste turselskaper velger en annen rute opp til toppen så her er ikke mange andre. Dessuten er vi tidlig ute for sesongen og kun et par andre telt holder oss med selskap. Vi har en isbre, den såkalte polske-breen rett bak oss. Den er bratt og man må nesten legge hodet litt bakover for å se at på toppen av breen ligger også toppen av fjellet. Ca 1000 meter opp i været. Vi har ikke tenkt å krysse breen, det er det kun de aller råeste fjellklatrerne som gjør. Dessuten er det forbundet med høy risiko og hvert år omkommer det folk på denne breen. Nede i Base Camp hadde vi noe dager tidligere overhørt noe kommunikasjon på parkvokteres radio hvor det ble snakket om leteaksjon og noen klatrere som hadde vært savnet på breen i noen dager. No worries, vi har en plan om å følge en annen og sikker rute.


Bilde: Telt og utsikt fra Camp 2

Angst. Akutt og uventet griper frykten for å falle ned i mørket tak meg. Det kjennes som en klam hånd tar tak i innvollene mine og klemmer til. Jeg befinner meg på en smal sti som går på skrå oppover en svært bratt fjellside. Vi har kunnet se denne stien fra teltet vårt der nede ved Camp 2 dagen i forveien. Stien har det treffende navnet Traversen. Trygt der nede lå jeg i teltet kun et par timer tidligere. Nå er jeg midt oppe i det. Egentlig ingen stor utfordring å krysse dette lille ispartiet vi nå har kommet til, men sola har ennå ikke vist seg og jeg har ikke satt på meg stegjern. Trøtt og svekket av høyden. Selv med hodelykt ser jeg litt dårlig hvordan underlaget er. Isen virker polert, men stort sett har jeg brukbart feste til beina, i hvertfall der det er oppgått. Så er det altså dette partiet jeg nå har kommet til, ikke mer enn tre, fire meter bredt. Det er klink is og ingen gode fotisett. Det mest rasjonelle ville kanskje vært å snu rundt og gå tilbake et lite stykke for å finne trygg grunn til å sette på stegjern. Jeg skimter et par groper hvor jeg vil kunne sette føttene. Finner også noen hull i isen hvor jeg vil kunne stappe vottene nedi og få tak med venstre arm. Det er bratt og jeg kikker ned til høyre. Det ser ut som en perfekt akebakke, brattere enn ovarennet i Holmenkollen og glasert med is. Det er langt ned og en skremmende utsikt. Jeg gjør en vurdering av konsekvensene hvis jeg detter ned. Jeg ser meg selv skli ned i mørket i rasende hastighet for så å bli stoppet brutalt av en steinrøys omtrent en halv kilometer lenger ned. Kanskje ville jeg overlevd et slik fall, men definitivt ville turen mot toppen vært over. Videre, mens jeg står der oppe i fjellsiden, begynner jeg å forestille meg selv klynkende, oppskrubbet, med brukne knokler og opprevet tøy langt ned i dalen. Trolig hadde jeg måttet vente i timesvis på hjelp. Hvis den noen gang hadde kommet. Jeg avbryter min egen skrekkdrevne fantasiforestilling og ser fremover i stien. Jeg biter det i meg og forserer ispartiet uten å ramle ned. Jeg ser meg bakover og får med meg at Rune forserer hindringen med glans.


Bilde: Har lånt dette bildet fra en annen kilde, men det gir et meget godt inntrykk av hvordan det så ut i traversen ved soloppgang.

Skrekken slipper taket når sola etterhvert finner det for godt å si god morgen. De første strålene fra sola som stiger opp over Andesfjellene varmer like mye innvendig som utvendig. Synet er spektakulært, men jeg er ikke helt i form til å nyte naturen denne morgenen. Vi har gått et par-tre timer når vi kommer opp til et lite slags stikryss. Her ser vi noen flere klatrere som kommer fra en annen kant av fjellet. Det er stadig kaldere høyere opp, og selv om sola er kommet trekker jeg på meg (enda en)boblejakke og en varm bukse. Endelig får jeg bruk for slalombrillene. Jeg er i forferdelig dårlig form. Kvalm og ute av det. Jeg har oppriktig lyst til å snu, men får hjelp av Rune til å tenke litt rasjonelt på situasjonen. Kvalme er et tegn på høydesyke, men det kan også være andre ting. Uansett er jeg neppe i livsfare, og dette blir det eneste forsøket på å nå toppen. Derfor er det bare å bite det i seg. Jeg prøver litt til, men ser ikke lenger på klokka på vei oppover. Det får ta den tiden det trenger. Nå går jeg veldig sakte. Ekstremt sakte.

Og slik flytter vi et bein foran det andre om og om igjen oppover steinrøysa. Vi går ikke lenger alene og har noen klatrere foran og bak oss. På Plaza Independencia som ligger på ca 6300moh er det på ny en pause. Merker stadig tynnere luft, men det går sånn passe greit. Det er lite snø og tørt i fjellet. Etterhvert tar vi fatt på den beryktede Canaletaen. Dette er et parti som er beryktet på grunn av det løse underlaget. Det er ikke lange avstanden, men du verden hvor lang tid vi bruker. To skritt opp, ett ned igjen. Det er tungt og jeg kjenner at jeg innimellom overanstrenger meg litt. Plutselig blir jeg svimmel og må puste ekstremt tungt. Jeg stopper helt opp og klarer ikke annet enn å sette meg ned i skråningen. Jeg bruker vel noen minuttter på å bare puste så hardt jeg kan, før jeg gradvis kommer til hektene. Jeg innser at jeg må være enda mer forsiktig. Det er åpenbart at dette ikke er min dag, som Åge Aleksandersen så fint synger det. Jeg finner etterhvert en rytme hvor jeg går to skritt og puster åtte ganger. Canaletaen er mentalt utfordrende, men heldigvis er jeg forberedt på det. Hadde jeg på forhånd trodd at det skulle være en "walk in the park" ville jeg blitt psyket totalt ut av hvor tungt dette føles. Bak meg er det en fyr som ser ut til å slite enda mer. Foran meg noen som ser ganske spreke ut. Det slår meg at her oppe er forskjeller i form og fysisk styrke til en viss grad visket ut, eller snudd på hodet. Grad av akklimatisering ser ut til å være avgjørende, men det er også bare slik at noen takler tynn luft bedre enn andre.



Bilde: Canaletaen. Tungt og flott.

Rune er åpenbart litt sprekere enn meg her oppe i ekstrem høyde og ligger foran meg. Kvalmen har heldigvis forsvunnet, men fortsatt føler jeg meg i ekstremt dårlig form. Jeg ser for meg en julegris på 250kg som blir satt til å løpe O2-intervaller på tredemølle, dagen før juleaften. Og slik føler jeg meg, som en utrent julegris. Toppen er der oppe et sted og denne andpustne grisen har tenkt seg opp dit. Når vi har forsert Canaletaen er det tid for en pust i bakken. Vi sitter i ly av en slags fjellvegg og her er det flere som tar pause. Noen legger igjen sekker og overflødig utstyr her. Inn i munnen putter jeg mørk sjokolade og nøtter. Kjempegodt, sier jeg inni meg med en dårlig skjult ironisk tone. Før vi stikker stapper jeg den ytterste boblejakka i sekken for det blåser nesten ikke noe nå (oh lykke) og det kjennes nesten litt varmt. Været er unormalt godt. Griseflaks? Grisen kan i hvertfall lukte toppen.


Bilde: Pause før toppen.

Etter en mental berg og dal bane skjønner hodet mitt at jeg kommer til å nå toppen. Helt ærlig føles det feil å presse seg på denne måten. Jeg er litt usikker på om det faktisk er trygt det jeg driver med der jeg hiver etter pusten og er svimmel og skral. Veksler noen ord med en fyr fra Chicago som jeg har holdt følge med. Han skal til toppen han også, for han kan fortelle at dama hans er på vei opp. Men ikke bare dama forteller han, en løsbikkje også. Gud hvor jeg beundrer denne bikkja, som er usannsynlig lett i steget og befinner seg langt oppe i fjellet helt uten mål og mening. Jeg vet det selvfølgelig ikke da, men denne bikkja skal jeg senere få stifte nærmere bekjentskap med.



Bilde: Rett under toppen.

Toppen er innen rekkevidde. Det går usannsynlig smått de siste hundre høydemeterene. Rune er foran meg i løypa, men ikke lenger enn at han innimellom kan rope ned til meg hvor langt det er igjen. Rune går rett bak en liten gjeng som har noen guider med kjennskap til fjellet med seg, og han får litt informasjon fra disse underveis. "20 minutter til toppen" er siste beskjed han roper ned til meg. Og toppen er godt synlig for meg nå. Jeg tipper jeg hadde brukt 2minutter på den strekningen i lavlandet, men her på nesten 7000moh er mye annerledes. Det er 20minutter med slit, men når man vet at man nesten har greid det går alt så meget lettere. Stien er en røff blanding av store steiner, endel løse partier og litt snø her og der. Siste biten føles allikvel som rød løper for nå har jeg greid det. Sett i perspektiv er kanskje ikke prestasjonen all verden å skrive hjem om, men oppe i hodet mitt, der og da, så føles det som om jeg har besteget selveste verden. Jeg går ned på kne på toppen av Aconcagua og tør innrømme at jeg er rørt og sliten. Noen tårer presser seg frem øyekroken og jeg har ikke krefter til å holde de tilbake. Jeg kjenner mer lettelse enn glede når jeg reiser meg opp for å betrakte utsikten. Lettelse fordi uker med forberedelse, tunge treningsturer med sekk, svinedyre innkjøp av utstyr, timesvis med studier av Aconcagua, og ikke minst fordi den utmattende marsjen inn i fjellet hadde betalt seg. Målet nådd.


I did it!


Teamwork!


På toppen er det omtrent 8-10 andre klatrerer. Selve toppen er et område med størrelse omtrent en halv fotballbane. Nesten ingen vind, ingen skyer og en fantastisk utsikt. Det er litt disig langt borte i horisonten i retning Chile, så Stillehavet kan jeg ikke se, men jeg vet det ligger der. Vi tar noen bilder og gratulerer hverandre med toppen. Bra jobba, men nå er det på tide å komme seg til helvete ned fra fjellet. Kroppen skriker etter tykkere luft + mat og hvile.









  • Comments(1)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Fatter`n Thu, February 13, 2014 11:13:25

Morsom skildring og artige metaforer bl.a " julegris som løper 02 intervaller på tredemølle-dagen før julaften ( ser ikke akkurat deg i den sammenligningen). Gleder meg til å lese fortsettelsen på denne spenstige turen.