ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

Er fremgang godt nok?

SportPosted by Ole-Morten Munz Wed, September 18, 2013 21:16:08
It's what I do
I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg noe om at jeg ønsket å reise kjerringa, trene mer, komme sterkere tilbake, eller noe i den duren. Og det har jeg forsøkt. Om jeg lyktes eller ikke er jeg faktisk litt usikker på, men det føles som om jeg har utrettet noe positivt i alle fall.

I sommer har jeg trent ganske mye. 10-12 timer i uka eller rundt deromkring. Planen var å delta i langdistanse-triathlon/IM 70.3 i Haugesund(også NM), men et par dager i forveien fikk jeg en mage/tarm infeksjon av den hissige sorten. Lå på isolat på sykehuset et par dager, men mistet nok ikke så mye mer enn litt over en uke med trening. Hvor bra jeg kunne gjort det i Haugesund får vi aldri vite. Uansett var jeg i enormt mye bedre form enn ved tilsvarende tid i fjor.

Avbrekket gjorde meg mer motivert for Ironman (IM) i Wales. Kunne nok trent enda mer og hardere, men litt småproblemer med leggmuskler og kne gjorde at jeg lå på terskel av det kroppen tålte allikevel. For at jeg skal kunne lykkes med en Ironman er jeg avhengig av endel lange sykkelturer, helst opp mot 5 timer eller mer. Har jeg ikke noen slike i beina slokner jeg etter 2-3 timer, nettopp slik jeg gjorde på Lanzarote.

Det opplevdes som et hestespark i ballene da jeg ca to og en halv uke før IM Wales kjente at en forkjølelse hadde tenkt å komme på besøk. Det ble et langvarig besøk med omtrent 14 dager helt uten trening. Jeg var fortsatt slimete og tett i bihulene da vi reiste til Wales. Alle ambisjoner om å kvalifisere meg til IM på Hawaii var forandret til et ønske om å i hvertfall kunne delta og å fullføre uten å få varige men. Jeg hadde en lett løpetur noen dager i forkant av konkurransen, hvor jeg forøvrig også forstuet den ene ankelen littegrann. Var det uflaks-guden som testet meg?

"Bring it on, jeg skal delta uansett"

Team Munz på vei i leiebil i et land hvor alle kjører på feil side av veien, hvilket man kan lese av Kariannes ansiktsutrykk.

På plass i Tenby.

Slik ser det ut i Wales.

Race-planen ble endret til en plan hvor hovedmålet var å holde igjen farten på sykkelen og få i seg nok næring. Svømmingen kommer først, men er uansett en kamp for livet med andre desperate triathleter som forsøker å svømme gjennom, over og under deg. Saltvannet fikk renset ut litt gjenværende grums fra bihulene og jeg ble minnet om at jeg ikke hadde svømt på tre(!) uker. Jeg sløste bort mange minutter i vekslingsfeltet på å ta på meg litt for mye klær alt for sakte. Det gjorde egentlig ikke noe ettersom jeg i mitt hode var ute på rolig langtur. I Wales var det forøvrig 1,3km løping gjennom byen fra stranden til sykkelen. Vekslet som nummer 403...

På sykkelen kjentes beina helt brukbare, men sirkulasjonssystemet syntes å være i sjokkmodus. Det utviklet seg til en ganske heavy hodepine av typen dunk-dunk i takt med pulsen. Dette forsøkte jeg å ikke tenkte på og jobbet heller med arbeidsoppgave nummer en; holde igjen farten. Dessuten er det nok minimal sannsynlighet for at blodårene faktisk sprekker ved tinningen. Ingenting å bekymre seg for. Hodepinen gav seg da også etter fire, fem timer. Allikevel hentet jeg igjen en bøtte med konkurrenter underveis og var omtrent nummer 122 ut på løpingen. I ettertid ser jeg at jeg kunne syklet betydelig fortere, men jeg vet jo ikke hvordan løpebeina da hadde vært.

Et utvalg gel'er som jeg brukte underveis. Har begynt å få en god ide om hva som fungerer for meg nå.

Løpingen ble en fysisk og mental berg og dal bane på 42km. Opp og nedturer, i takt med løyeprofilen. Knallhard løype til å være en Ironman. Jeg gikk sukkertom et par ganger, men klarte å trykke ned noen ekstra energigels (thank you lillesøster og mamma) hvilket ga meg ny energi. Alt i alt løp jeg veldig bra selv om jeg tapte mye tid hver gang jeg trodde at løpet var kjørt. Beina blir selvfølgelig dritvonde siste mila, men når du vet at det kommer, så takler man det bedre. Sammenliknet med Lanzarote løp jeg som en gazelle denne gangen. Har trengt en bekreftelse på at jeg kan løpe fort på slutten. Nå vet jeg at jeg kan det, hvilket betyr at jeg blir enda raskere neste gang.
Kom i mål som nummer 18 i min årsklasse og 77 totalt. Det er ikke sånn helt gærent faktisk. Allikevel unnlater jeg å fortelle hele sannheten dersom jeg ikke forteller at jeg er litt skuffa. Men det er vel bare å reise seg opp og børste skuffelsen av, som flass fra skuldrene, og prøve igjen ved en senere anledning. Da i enda litt bedre form.


Tom.







  • Comments(3)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Michael Thu, September 19, 2013 12:33:45

Råtass PUNKTUM ;)

Posted by oLE-m Thu, September 19, 2013 10:44:27

Takk Lill Siss, best is still to come. Om noen år så ser vi nok deg på startstreken også.

Posted by lil siss Wed, September 18, 2013 23:13:31

Bare hyggelig å hjelpe til med det lille jeg kan bidra! Du er helt rå! Gleder meg til veien videre!Go team Munz! Well done ;)