ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

I vinden - Ironman Lanzarote 2015

SportPosted by Ole-Morten Munz Fri, May 29, 2015 17:43:08

Sanden er alltid kald på Ironman-morgenen. Det er heldigvis sjelden man er på stranden så grytidlig om morgenen, og må man det allikevel slipper man som regel å gå barbeint. Men ingen sko på svømmeklare Ironmen. Det slår meg allikevel at dette moderate ubehaget - de fuktige og kjølige sandkornene som klamt omgir føttene - er av særdeles liten betydning når dagen som ligger på lur skal dele ut et helt arsenal av langt mer kraftfulle følelser.


En svak nervøsitet bobler under huden, men jeg rusler alltid bare helt rolig mot start, mellom andre Iron- menn og kvinner, mennesker i sorte neoprendrakter med badehetter trukket godt nedover ørene. Jeg klarer ikke å ha et normalt forhold til dette. Når solen endelig står opp, speakeren skrur på mikrofonen, begynner å snakke om hva vi har i vente på bredt amerikansk og setter oss alle i show modus, da reiser nakkehårene seg. Vi jubler. Vi vet at dette er idioti og galskap. Vi står der alle sammen i gummidraktene våre, tett i stim og vet at vi driver med noe helt spesielt. Det passer ikke for alle. Slik vil vi at det skal være. For å kunne kalle deg selv en Ironman må du først svømme 3.8km, deretter sykle 180.2km og tilslutt dra på deg joggeskoa og løpe en maraton på 42.2km. Det finnes en hel rekke av gode og dårlige årsaker til at folk deltar på dette. Det handler allikevel aller mest om å flytte egne grenser. Du flytter de så mye at du, hvis du orker å holde det gående til målstreken, lurer på om grenser egentlig finnes. “Normal limits do not apply” heter det på Ironmansk.




For meg fremtoner svømmingen seg som en kamp på liv og død, en innføring i hvordan det er å leve som sild i stim. De tyve første minuttene er en begredelig opplevelse for oss landkrabber, oss i startfeltet som ikke svømmer særlig bra. Jeg har ikke glemt det hælsparket jeg fikk i nesa, albuen i ribbeina eller han som svømte over meg. Jeg vil glemme alt det der og huske den euforiske følelsen av å bli født på ny, stige på land for å rive av meg våtdrakt og svømmehette. Ferdig med den bitre forretten, puster endelig fritt og kan begynne på hovedretten; en enorm biff som det blir smertefullt å fordøye. Desserten bekymrer meg ikke, jo kanskje litt, men den er fortsatt så uendelig langt unna. På Ironman Lanzarote år 2015 tar jeg meg god tid i vekslingsfeltet. Jeg trenger å bli smurt inn med solkrem og finner en hjelper, ei godt voksen skravlesyk dame. Det er hyggelig, men jeg har virkelig ikke tid til koseprat. Dessuten har jeg dratt på meg den trange tri-toppen på vranga. Dette kunne ikke skje. Den må av, og på igjen, men ruller seg rundt den våte og solkremtilgrisete huden på et obsternasig sett. Når jeg løper for å finne sykkelen min har den gjemt seg i vekslingsfeltet. I mange smertefulle sekunder leter jeg febrilsk etter den. Noen våkne tilskuere oppfatter min desperasjon og roper til meg og peker meg i retning av hvor den står. Det ble noen uendelig lange minutter i T1.




Jeg bestitter egenskapen av å være brukbar på sykkelen. Dette, i kombinasjon med treg svømmetid, gjør at jeg får kjenne meg som supermann de første kilometerne på sykkelen. Jeg formelig suser forbi Ironfolk og omdefinerer grensene for hva som er lovlige og trygge forbikjøringer. På mange og lange treningsturer har jeg erfart kroppens lunefulle natur. Spesielt en ting har jeg lagt meg i minne; det vil gå opp og ned både mentalt og fysisk, men jeg vil komme meg i gjennom det. Beina vil bli slitne, psyken vil fortelle meg at nå er det slutt og disse jobber i mot meg ved ujevne mellomrom. På trening har jeg lært meg at det er ved to-timers merket at beina gir de første signaler om at slitet begynner. Og når min instilling mot løpet endrer seg vet jeg at jeg skal få i meg næring og roe det hele ned et hakk. Naturen på Lanzarote er heldigvis ganske fantastisk. Enkelte steder på øya kan landskapet synes like ugjestmildt som en fremmed planet. Sort lavastein dekker landskapet komplett i digre skarpe knekkebrødliknende klumper. Lavaen fløt her for ikke mange hundre år siden. I enorme mengder. Dette ofrer jeg noen få tanker for å glemme slitet der jeg sitter godt sammenhuket i aeroposisjon på sykkelen, heftig kjempende mot motvinden, kvalme og tamme bein.




Ironman-matpakka er en ekkel og klissete suppe. Kun flytende føde er den gyldne regelen. Det er erfart av mosjonistene og presisert av de erfarne legendene i gamet. 400kcal per time tilsvarer ca to små pakker med gel - en slags sirup av karbohydrater - samt noen hundre ml med tykt blandet sportsdrikk. Hver atlet må møysommelig finne sin ideelle blanding. Det er mange produkter å velge mellom. Raske og trege karbohydrater, god smak, rar smak og vond smak. Små pakker, store pakker, med og uten koffein. Noe tåler magen, annet tåler den ikke. Det er på trening og tidligere konkurranser kunnskapen om dette bygges. På race day må du aldri finne på noe nytt. Aldri. Denne gang hadde jeg allikevel med meg noe nytt(!), nemlig sports-godteri som minner mistenkelig om vingummi. De er gode og fungerte som en mental gulrot da de skulle inntas etter ca 4 timer, først og fremst som en herlig avveksling fra gel’ens tyranni. Oppi alt dette bestod kosten av én salttablett pr time inkludert ca 500ml vann. På min aller første Ironman ærklærte tarmene mine krig mot kroppen de siste timene. På min andre spist jeg for lite og fikk et blodsukkerfall som tok meg igjennom min mørkeste idrettsopplevelse noen sinne. Et par år senere har jeg nå lært - the hard way - hva jeg må gjøre. En real magesmell inkluderer (men er ikke begrenset til) kvalme og akutt diaré. Akutt diaré under en maraton i stekende sol på en strandpromenade fylt med mennesker, er noe av det en Ironman frykter aller mest. Det er faktisk noe alle mennesker i alle aldre og ulike livssituasjoner helst ønsker å unngå. Med dette i bakhodet forsøkte jeg slavisk å holde min nøye planlagte ærnæringsplan gjennom syklingen.




Motbakker er i utgangspunktet greit. “Hold frekvensen oppe på beina og ikke push for hardt”. Men det er fankern ikke så lett når all luft fra det nordlige Atlanterhav på en og samme gang har bestemt seg for å feie over øya. Det var flere enn meg som fikk mentale utfordringer i de totalt 2550 høydemeterne som skulle forseres. Det er spesielt et parti som går fra havnivå ved den kuleste surfestranda på Lanza, og opp til et av høyeste punktene ca 600m som tok avsindig mye kraft å forsere. Bakken er ganske slak i bunnen, går så litt nedover, litt bortover før den strammer seg gradvis til opp mot toppen. Og vinden ble bare mer og mer hissig, i motsatt retning av det vi skulle selvfølgelig. Selv om bena nå begynte å klage, merket jeg at noen av de som lenge hadde ligget foran meg kom nærmere og tilslutt lot seg enkelt passere. Å føle seg sterk midtveis i en Ironman er en meget positiv følelse, spesielt når man sykler på første gir og sykkelen såvidt rører seg. De små landsbyene med heiene tilskuere var kjærkommen avveksling fra det øde lanskapet, solen, vinden og bakkene. Positive tanker skaper ny glød i det indre bålet som, helt ærlig, blir litt og litt svakere utover dagen.


“Kommer beina til å tåle løpinga?” Spørsmålet dukket opp stadig oftere, spesielt når jeg kjente at jeg denne gang hadde syklet hardere enn vanlig. Den tøffe løypa gjør også at sykkeletappen er minst en time lengre enn vanlige Ironmanløyper. Dette betyr også daffere bein for desserten.




Kort fortalt er desserten en løpetur tre runder frem og tilbake på strandpromenaden i feriebyen Puerto Del Carmen. Tilsammen 42km på asfalt og murheller i en sol som står rett over hodene. Ikke en gang vinden klarer å kjøle tilstrekkelig midt på dagen. Det er tilskuere i alle mulige fasonger, de mest synlige er engelskmenn, enten kritthvite eller knallrøde, like opptatt av øl og røyk som av idrett. Tjukke, klumpete, tynne, høye og små, men uansett uproporsjonerte kropper forfriskende langt unna kroppsidealet som mediene maser om. Noen sitter på pub’er langs løypa, andre sprader rundt i slippers. Navnet mitt står på nummeret jeg har på magen/over skrittet, så noen “You go Munz!” får jeg høre underveis. Kjærkommen heiing som er nesten like motiverende som den jeg får fra mine foreldre. De har vært mitt team her på Lanzarote. Jeg løper for meg selv, men også litt for dem. Skal fullføre med stil. Ambisjonene er skyhøye de første to milene. Har gått over til inntak av kun Cola da magen har begynt å krampe seg. Jeg løper ikke på full maskin, men forsøker å holde jevn fart.


Planen er å pushe knallhardt siste 10km. Det er lett sagt. Det er umulig å få til. Etter 32km løping begynner kroppen å svikte. Beina har ikke mer å svare med og kroppsholdning faller sammen. Ser jeg ut som en potetsekk nå? Er jeg en potetsekk? Det rører seg fortsatt fremover, men lysten på å fullføre har begynt å bli sterkere enn lysten til å presse mot mål på kortest mulig tid. Det er kun vonde følelser igjen av Ironmanopplevelsen. Jeg vet at jeg ligger sånn cirka ganske høyt oppe sammenlagt, men vet ikke mer spesifikt enn det. Jeg tar meg selv i nakkeskinnet og skviser kroppen som ei vond, dypt innebygd kvise. Innebygde kviser er lumske på det settet at det noen ganger aldri kommer noe ut, det gjør bare vondt. Denne kvisa derimot, vil slutte å smerte dersom jeg bare når mållinjen. De siste kilometerene er lange som vonde år og jeg finner ikke lenger noen glede i å bli heiet på av de mange tilskuerne som står tett i tett mot mål. Hvorfor løypa blir lengre og lengre mot slutten er et av livets store mysterier. Det er akkurat som om Einsteins relativitetsteori eksemplifiseres rett foran øynene mine. Det går nesten i sort, men så kan jeg endelig, nesten vantro, rekke armene sånn halvveis opp i lufta mot mål. Jeg krysser et bredt målbånd som et par jenter holder opp over finish line. Jeg føler meg et stakket sekund som en ekte vinner. Så kan jeg legge meg ned. Det har jeg fortjent. You are an Ironman!






  • Comments(5)//www.ole-m.com/#post94

Aconcagua - Del 2

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Wed, February 12, 2014 15:15:54

Opp og enda litt mer opp.
Det blåser friskt om kvelden. Det blafrer noe hinsides i teltduken, men ingen bekymring, for jeg har den siste uka øvd mye på hvordan jeg skal feste teltet med stein for å sikre det best mulig. Dessuten skal dette teltet kunne tåle en skikkelig storm. Hver kveld tar jeg en runde rundt teltet og ser over alle bardunene. Vi har som regel sekkene liggene utenfor og også de sikres ved at vi stabler stein oppå de. Midt på natten blåser det betraktelig hardere. Hvor hardt det blåser er umulig å gjette på, men jeg er glad jeg har ørepropper for å få fred fra støyen. Er jeg egentlig helt sikker på at jeg festet teltet godt nok? Det er ikke uvanlig med ekstremt kraftige vinder når man kommer høyere opp i fjellet. Og fortsatt er vi bare på Camp 1. Det er på Camp 2, for ikke å snakke om toppen, at det fortelles historier om ekstreme vinder opp mot 160km/t. Vinder opp mot 80-100km/t er derimot relativt vanlig. Foreløpig har vi sluppet befriende lett unna. Værvarselet som vi fikk nede i Base Camp sier at vi har noen dager på oss med godt vær før det på ny kommer noen dager med sterke vinder og lave temperaturer. Statistikken viser at det bare er rundt 30% av de som forsøker, som når toppen. Det jeg har funnet ut i mine Aconcagua-studier før turen, er at kulda ser ut til å stoppe veldig mange. Jeg har lest om alt for mange som fryser på beina og slukøret må snu av den grunn. De ennå mer uheldige har til og med måttet amputere fingre på grunn av forfrysning. Og de aller mest uheldige, noen av de hvert år, kommer aldri ned igjen med livet i behold fra Aconcagua. Høye fjell og dårlig vær kan være en skjebnesvanger kombinasjon.

Jeg forsøker å sove, men faller ikke til ro. Det er ikke vinden som plager meg og jeg vrir meg over fra en siden til en annen. Det er en småkomplisert prosess når man ligger i sovepose. Makkern min, Rune, ligger rett ved siden av meg i det lille teltet og jeg må passe på så jeg ikke gir fra meg en skarp albue eller serverer en lårhøne med kneet. Vi kunne nok valgt et større telt, men krav til lav vekt og robusthet mot snø og vind gjorde at vi valgte et telt som kanskje var vel trangt. Teltet er sterkt (Svenske Hilleberg Jannu) og har lure løsninger for lufting. Det spiller ingen rolle, for jeg sliter som vanlig med å finne en god soveposisjon. Jeg har testet forskjellige puteløsninger de foregående nettene. Normalt sett bruker jeg soveposetrekket og stapper noen jakker oppi der, men dette har ikke fungert noe særlig og gitt vondt i hode og nakke. Nå har jeg funnet en løsning hvor jeg bretter fleecjakka på en spesiell måte og legger inne i soveposehetta. Det funker bedre, dog ikke perfekt. Det har vist seg vanskelig å få sove nesten hver eneste natt. Det er noe med høyden og den tynne lufta som gjør at jeg kjenner det i hodet når jeg legger meg ned. Etter at vi passerte 4000 meter har jeg om morgenen hatt en svak følelse av åndenød. Litt sånn at jeg har måttet sette meg opp og puste tungt noen ganger for å komme meg. Forestill deg at du puster helt ut og blir tvunget til å holde pusten i en liten stund. Ganske raskt får man da en svak kvelningsfølelse, en følelse av at du bare må puste. Inne i teltet, med hodet dekket av sovepusen og ansiktet inn mot teltduken kan denne følelsen lett utvikle seg til noe småklaustrofobisk.



Bilde: Tok bilde av Værmelding fra Base Camp. Til å stole på?

Vi diskuterer frem og tilbake hvorvidt vi skal fremskynde toppstøtet et par dager. Venter vi for lenge kan vi risikere dårlig vær og da minsker sjansene for å nå toppen betraktelig. Hvis vi skynder oss for mye, står vi i fare for å bli høydesyke og da når vi i hvertfall ikke toppen. Vi velger å gå for godvær. Det betyr minst mulig tid på high camp(6000m-ish). Camp 2 ligger på rett under 5900moh. Det er i mine øyne det vakreste stedet i fjellet. Det er merkverdig stille der oppe og majestetisk utsikt. Vinden har tatt en liten pause da vi ankommer, som om fjellet har lyst til å vise oss sin gode side. De fleste turselskaper velger en annen rute opp til toppen så her er ikke mange andre. Dessuten er vi tidlig ute for sesongen og kun et par andre telt holder oss med selskap. Vi har en isbre, den såkalte polske-breen rett bak oss. Den er bratt og man må nesten legge hodet litt bakover for å se at på toppen av breen ligger også toppen av fjellet. Ca 1000 meter opp i været. Vi har ikke tenkt å krysse breen, det er det kun de aller råeste fjellklatrerne som gjør. Dessuten er det forbundet med høy risiko og hvert år omkommer det folk på denne breen. Nede i Base Camp hadde vi noe dager tidligere overhørt noe kommunikasjon på parkvokteres radio hvor det ble snakket om leteaksjon og noen klatrere som hadde vært savnet på breen i noen dager. No worries, vi har en plan om å følge en annen og sikker rute.


Bilde: Telt og utsikt fra Camp 2

Angst. Akutt og uventet griper frykten for å falle ned i mørket tak meg. Det kjennes som en klam hånd tar tak i innvollene mine og klemmer til. Jeg befinner meg på en smal sti som går på skrå oppover en svært bratt fjellside. Vi har kunnet se denne stien fra teltet vårt der nede ved Camp 2 dagen i forveien. Stien har det treffende navnet Traversen. Trygt der nede lå jeg i teltet kun et par timer tidligere. Nå er jeg midt oppe i det. Egentlig ingen stor utfordring å krysse dette lille ispartiet vi nå har kommet til, men sola har ennå ikke vist seg og jeg har ikke satt på meg stegjern. Trøtt og svekket av høyden. Selv med hodelykt ser jeg litt dårlig hvordan underlaget er. Isen virker polert, men stort sett har jeg brukbart feste til beina, i hvertfall der det er oppgått. Så er det altså dette partiet jeg nå har kommet til, ikke mer enn tre, fire meter bredt. Det er klink is og ingen gode fotisett. Det mest rasjonelle ville kanskje vært å snu rundt og gå tilbake et lite stykke for å finne trygg grunn til å sette på stegjern. Jeg skimter et par groper hvor jeg vil kunne sette føttene. Finner også noen hull i isen hvor jeg vil kunne stappe vottene nedi og få tak med venstre arm. Det er bratt og jeg kikker ned til høyre. Det ser ut som en perfekt akebakke, brattere enn ovarennet i Holmenkollen og glasert med is. Det er langt ned og en skremmende utsikt. Jeg gjør en vurdering av konsekvensene hvis jeg detter ned. Jeg ser meg selv skli ned i mørket i rasende hastighet for så å bli stoppet brutalt av en steinrøys omtrent en halv kilometer lenger ned. Kanskje ville jeg overlevd et slik fall, men definitivt ville turen mot toppen vært over. Videre, mens jeg står der oppe i fjellsiden, begynner jeg å forestille meg selv klynkende, oppskrubbet, med brukne knokler og opprevet tøy langt ned i dalen. Trolig hadde jeg måttet vente i timesvis på hjelp. Hvis den noen gang hadde kommet. Jeg avbryter min egen skrekkdrevne fantasiforestilling og ser fremover i stien. Jeg biter det i meg og forserer ispartiet uten å ramle ned. Jeg ser meg bakover og får med meg at Rune forserer hindringen med glans.


Bilde: Har lånt dette bildet fra en annen kilde, men det gir et meget godt inntrykk av hvordan det så ut i traversen ved soloppgang.

Skrekken slipper taket når sola etterhvert finner det for godt å si god morgen. De første strålene fra sola som stiger opp over Andesfjellene varmer like mye innvendig som utvendig. Synet er spektakulært, men jeg er ikke helt i form til å nyte naturen denne morgenen. Vi har gått et par-tre timer når vi kommer opp til et lite slags stikryss. Her ser vi noen flere klatrere som kommer fra en annen kant av fjellet. Det er stadig kaldere høyere opp, og selv om sola er kommet trekker jeg på meg (enda en)boblejakke og en varm bukse. Endelig får jeg bruk for slalombrillene. Jeg er i forferdelig dårlig form. Kvalm og ute av det. Jeg har oppriktig lyst til å snu, men får hjelp av Rune til å tenke litt rasjonelt på situasjonen. Kvalme er et tegn på høydesyke, men det kan også være andre ting. Uansett er jeg neppe i livsfare, og dette blir det eneste forsøket på å nå toppen. Derfor er det bare å bite det i seg. Jeg prøver litt til, men ser ikke lenger på klokka på vei oppover. Det får ta den tiden det trenger. Nå går jeg veldig sakte. Ekstremt sakte.

Og slik flytter vi et bein foran det andre om og om igjen oppover steinrøysa. Vi går ikke lenger alene og har noen klatrere foran og bak oss. På Plaza Independencia som ligger på ca 6300moh er det på ny en pause. Merker stadig tynnere luft, men det går sånn passe greit. Det er lite snø og tørt i fjellet. Etterhvert tar vi fatt på den beryktede Canaletaen. Dette er et parti som er beryktet på grunn av det løse underlaget. Det er ikke lange avstanden, men du verden hvor lang tid vi bruker. To skritt opp, ett ned igjen. Det er tungt og jeg kjenner at jeg innimellom overanstrenger meg litt. Plutselig blir jeg svimmel og må puste ekstremt tungt. Jeg stopper helt opp og klarer ikke annet enn å sette meg ned i skråningen. Jeg bruker vel noen minuttter på å bare puste så hardt jeg kan, før jeg gradvis kommer til hektene. Jeg innser at jeg må være enda mer forsiktig. Det er åpenbart at dette ikke er min dag, som Åge Aleksandersen så fint synger det. Jeg finner etterhvert en rytme hvor jeg går to skritt og puster åtte ganger. Canaletaen er mentalt utfordrende, men heldigvis er jeg forberedt på det. Hadde jeg på forhånd trodd at det skulle være en "walk in the park" ville jeg blitt psyket totalt ut av hvor tungt dette føles. Bak meg er det en fyr som ser ut til å slite enda mer. Foran meg noen som ser ganske spreke ut. Det slår meg at her oppe er forskjeller i form og fysisk styrke til en viss grad visket ut, eller snudd på hodet. Grad av akklimatisering ser ut til å være avgjørende, men det er også bare slik at noen takler tynn luft bedre enn andre.



Bilde: Canaletaen. Tungt og flott.

Rune er åpenbart litt sprekere enn meg her oppe i ekstrem høyde og ligger foran meg. Kvalmen har heldigvis forsvunnet, men fortsatt føler jeg meg i ekstremt dårlig form. Jeg ser for meg en julegris på 250kg som blir satt til å løpe O2-intervaller på tredemølle, dagen før juleaften. Og slik føler jeg meg, som en utrent julegris. Toppen er der oppe et sted og denne andpustne grisen har tenkt seg opp dit. Når vi har forsert Canaletaen er det tid for en pust i bakken. Vi sitter i ly av en slags fjellvegg og her er det flere som tar pause. Noen legger igjen sekker og overflødig utstyr her. Inn i munnen putter jeg mørk sjokolade og nøtter. Kjempegodt, sier jeg inni meg med en dårlig skjult ironisk tone. Før vi stikker stapper jeg den ytterste boblejakka i sekken for det blåser nesten ikke noe nå (oh lykke) og det kjennes nesten litt varmt. Været er unormalt godt. Griseflaks? Grisen kan i hvertfall lukte toppen.


Bilde: Pause før toppen.

Etter en mental berg og dal bane skjønner hodet mitt at jeg kommer til å nå toppen. Helt ærlig føles det feil å presse seg på denne måten. Jeg er litt usikker på om det faktisk er trygt det jeg driver med der jeg hiver etter pusten og er svimmel og skral. Veksler noen ord med en fyr fra Chicago som jeg har holdt følge med. Han skal til toppen han også, for han kan fortelle at dama hans er på vei opp. Men ikke bare dama forteller han, en løsbikkje også. Gud hvor jeg beundrer denne bikkja, som er usannsynlig lett i steget og befinner seg langt oppe i fjellet helt uten mål og mening. Jeg vet det selvfølgelig ikke da, men denne bikkja skal jeg senere få stifte nærmere bekjentskap med.



Bilde: Rett under toppen.

Toppen er innen rekkevidde. Det går usannsynlig smått de siste hundre høydemeterene. Rune er foran meg i løypa, men ikke lenger enn at han innimellom kan rope ned til meg hvor langt det er igjen. Rune går rett bak en liten gjeng som har noen guider med kjennskap til fjellet med seg, og han får litt informasjon fra disse underveis. "20 minutter til toppen" er siste beskjed han roper ned til meg. Og toppen er godt synlig for meg nå. Jeg tipper jeg hadde brukt 2minutter på den strekningen i lavlandet, men her på nesten 7000moh er mye annerledes. Det er 20minutter med slit, men når man vet at man nesten har greid det går alt så meget lettere. Stien er en røff blanding av store steiner, endel løse partier og litt snø her og der. Siste biten føles allikvel som rød løper for nå har jeg greid det. Sett i perspektiv er kanskje ikke prestasjonen all verden å skrive hjem om, men oppe i hodet mitt, der og da, så føles det som om jeg har besteget selveste verden. Jeg går ned på kne på toppen av Aconcagua og tør innrømme at jeg er rørt og sliten. Noen tårer presser seg frem øyekroken og jeg har ikke krefter til å holde de tilbake. Jeg kjenner mer lettelse enn glede når jeg reiser meg opp for å betrakte utsikten. Lettelse fordi uker med forberedelse, tunge treningsturer med sekk, svinedyre innkjøp av utstyr, timesvis med studier av Aconcagua, og ikke minst fordi den utmattende marsjen inn i fjellet hadde betalt seg. Målet nådd.


I did it!


Teamwork!


På toppen er det omtrent 8-10 andre klatrerer. Selve toppen er et område med størrelse omtrent en halv fotballbane. Nesten ingen vind, ingen skyer og en fantastisk utsikt. Det er litt disig langt borte i horisonten i retning Chile, så Stillehavet kan jeg ikke se, men jeg vet det ligger der. Vi tar noen bilder og gratulerer hverandre med toppen. Bra jobba, men nå er det på tide å komme seg til helvete ned fra fjellet. Kroppen skriker etter tykkere luft + mat og hvile.









  • Comments(1)//www.ole-m.com/#post93

Aconcagua Part 1

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, January 28, 2014 17:46:25
Del 1 - Opp og avsted

Bilde: På plass i Punta de Vacas

I det jeg hopper av bussen, etter en tre og halv times kjøretur fra Mendoza, går det plutselig opp for meg sånn helt på ordentlig at jeg befinner meg langt oppe i Andesfjellene. Høyemåleren viser 2400moh og lufta kjennes tørr og støvete. Sola steker og jeg ber min turkamerat Rune finne frem solkremen, slik at vi kan unngå å få sprøstekt hud første dagen. Jeg veide sekken til 30.5kg før vi dro, men med noen liter vann i tillegg kjennes børen på mine spinkle skuldre akkurat like skremmende tung som fryktet. Omgitt av høye brune fjell rusler vi et par hundre meter på en støvete grusvei opp til parkvokteren. Der viser vi frem våre dyrkjøpte parktillatelser, blir skrevet inn i boka hans og får lov til å ta fatt på ekspedisjonen. Før vi stikker oppover dalen veksler vi noen ord med tre amerikanere som kommer fra selveste New York. De har nettopp har kommet ned fra fjellet og kan fortelle at de nådde toppen og hadde godt vær. De ser litt slitne ut.


Bilde: Vacasdalen, her kommer vi!

Bilde: Meg og sekken.

Etter en times vandring i ettermiddagsheten innser jeg at sekken og høyden kommer til å bli utfordrende å hanskes med. Stien er smal og går side om side med en elv som renner nedover i dalen. Det er bratte fjellsider på hver side og fortsatt varmt og veldig støvete. Vi rusler nærmest alene oppover Vacasdalen og møter kun to vandrere (på vei ned) og noen muldyr denne dagen. Muldyrene er fjellets små lastebiler og har som arbeid å frakte ivrige klatreres bagasje opp og ned fjellet. Ikke vår bagasje dog, og jeg frykter at gutta som driver muldyrene er litt smågretne på sånne som oss, som ikke betaler for bruk av deres tjenester.


Bilde: Muldyr til venstre, mulmann til høyre.

Jeg lar meg fascinere av de store firfislene/øglene jeg får øye på innimellom. De skvetter mellom steinene og tornebuskene. De ser annerledes ut enn hva jeg er vant med og minner meg igjen på at jeg er langt hjemmefra. Jeg er i Sør-Amerika for pokker, og i det tanken slår meg får jeg en lengten etter å dra til Amazonas som også er i Sør-Amerika. Amazonas har jeg drømt om å se hele livet mitt, men det får bli en annen gang. Langt oppe på himmelen ser jeg en Condor som svever. Det er den eneste condoren jeg ser på turen, men for meg som er en ekte dyrenerd(hadde nesten glemt det) er det rett og slett fantastisk. Den har et vingespenn på godt over tre meter. Du kan selv tenke deg hvor mange kjøttmeiser den ville kunne favne om.

Bilde: Min venn, firfisle.

Første natten sover vi under åpen himmel. Selv om det blir kaldt når solen går ned, er vi fortsatt bare på 2800moh og soveposene er fulle av høykvalitetsdun. Stjernehimmelen er rett og slett fantastisk så høyt opp. Ingen forstyrrende bylys eller forurenset atmosfære. For første gang i mitt liv kan jeg se noe som likner på melkeveien. Som et bredt belte over himmelen kommer den gradvis til syne etterhvert som mørket gjør sitt inntog og øynene mine blir vant til natten. Tett i tett med stjerner og galakser. Behøver jeg å si at jeg er astronominerd, og at jeg nesten fikk gåsehud av synet? Ja, det må jeg nesten si.


Bilde: Første natt under åpen himmel. Rune sjekker primus.


Bilde: Meg og natur.

De to første dagene er knalltøffe, først og fremst på grunn av den tunge sekken. Dag tre har vi bæredag opp til Base Camp på 4200moh og går da ned igjen til 3100moh. Det blir en maratondag på 9 timer +, men kun middels tunge sekker og bare delvis utslitt på kvelden. Kjenner høyden godt når jeg setter opp teltet. Litt kvalm og antydninger til hodevondt om natten. Ekspedisjonen er kommet skikkelig i gang. Dag fire går vi med resten av utstyret opp til Base Camp, forøvrig også kjent som Plaza Argentina. Sliten. Ikke fordi dagen i seg selv var superslitsom, men fordi de foregående dagene hadde tæret på kreftene. Mindre mat enn vanlig i kombinasjon med høyde hadde redusert supermanns krefter. Var det kryptonitt i drikkevannet? Jeg kjøper et par cola av et lite turselskap som har base i base camp. De koster skarve 210kr(!) og får også med endel kjeks på kjøpet. Enda viktigere er at denne handelen tillater oss å bruke de spartanske doene som er rigget til der oppe. Parkvokternes doer får vi ikke lov til å bruke. Skal du på do(nr 2), må du betale for det. The Law of the mountain.

Bilde: Første glimt av Aconcagua fra den store sletta ved Casa de Piedra.

Hviledag på Plaza Argentina. Enda litt kaldere på natten her oppe camp'en hvor landskapet er nesten bare stein og grus. Vakkert allikevel. Solen varmer godt om dagen, men gjemmer den seg bak en sky eller vinden tiltar, kjenner man godt at 4200meter ikke er nede i lavlandet. Vi feirer nyttårsaften i teltet. Vi legger oss sånn i åtte, ni tiden, men det blir lite søvn ettersom "de fastboende" (parkvoktere, lege, ansatte i turselskapene) feirer nyttårsaften på skikkelig vis, rett utenfor teltet. Å feire betyr å rope høyt, fyre av kinaputter, være stille en liten periode, fyre av flere kinaputter(slik at de inne i teltet blir skikkelig skræmt) og rope mer ut i de sene nattetimer. "Vamo, Vamo, Vamo !!!"


Bilde: Base Camp 4200moh. Plaza Argentina. Do til venstre. Parkvokter har huset med grønt tak.

Bæredag opp til Camp 1 (4950moh) på første nyttårsdag. Det er bratt opp dit, men tar kun tre timer. Siste timen er en skikkelig seig skråning på omlag 300 høydemeter med løs stein og grus. Ned igjen tar bare halvannen time eller så. Det skal nevnes at vi hele tiden, hver eneste dag går i veldig rolig tempo. Vi har mentalt forberedt oss på at det er slik det må være for å holde høydesyke borte. Alt går i rolig tempo, men enda mer uttalt nå som vi er på snart 5000moh. Hodevondt kommer og går, men vi trenger ikke bruke smertestillende.

Bilde: Innimellom er det lov å ta av sekken, lene seg fremover og ta seg på rumpa.

Bilde: Typisk utsikt mot Aconcagua på vei mot Camp 1.

Før vi får lov til å flytte til Camp 1 har vi legesjekk i Plaza Argentina. Jeg måler høy oksygenmetning (92%), men får ingen premie for det. Legen lytter på bryst og lunger og vi får grønt lys for å fortsette ekspedisjonen. Hyggelig fyr som kan litt mer engelsk enn den gjennomsnittlige Argentiner. Noen uheldige vandrere blir stoppet her dersom helsa ikke er god nok. Det er en liten landingsplass for helikopter oppe i campen og det er ikke uvanlig at folk blir plukket opp og fraktet ned fra fjellet. Vi har teltplass ikke langt unna og kjenner at vinden fra helikopterrotoren treffer oss i ansiktet og blafrer med teltduken. Om kvelden kan jeg(hvis jeg gidder) dra opp glidelåsen i teltåpningen, mens jeg fortsatt ligger i soveposen, stikke hodet forsiktig ut og betrakte det lille oppstyret som oppstår når et helikopter kommer med forsyninger (blå tønner med noe oppi) Kanskje tar de med seg en ulykkelig sjel ned fra fjellet. Helikoptertur er ensbetydende med mislykket ekspedisjon. Aldri har jeg fløyet med helikopter, så litt morsomt hadde det nok allikevel vært.

Bilde: Vårt grønne telt er ikke på dette bildet, men stod omtrent der det nederste oransje teltet på bildet stod.





  • Comments(4)//www.ole-m.com/#post92

Aconcagua

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, November 19, 2013 10:11:21

Aconcagua

Målsetninger og drømmer kommer i forskjellige størrelser og varianter. Har man kun én stor drøm i livet, så kan drømmen fort bli ensom og kanskje kjede seg litt. Derfor er det tillatt å ha mange andre drømmer og mål, for det er nemlig god plass til de i drømmenes rom, der inne i hjernen et sted. Kanskje noen tror at hele mitt hodet er besatt av Ironman og andre idrettsrelaterte målsetninger. Men neida, jeg skal nå avsløre at jeg i slutten av desember skal dra til Sør-Amerika i forbindelse med en annen drøm jeg har ruget på en stund.



Det er en fjelldrøm som heter Aconcagua. Aconcagua er et digert fjell, faktisk det høyeste utenfor Himalaya. Rett under syv tusen meter rager denne fjelltoppen som ligger i Andesfjellene i Argentina. Det er et fjell som kan bestiges av de fleste, men turen krever grundige forberedelser og en forståelse av hva man faktisk står ovenfor. Fjellet er ikke teknisk krevende, men allikevel tar det sine ofre hvert år. Det kan bli usedvanlig røft vær i denne steinrøysa hvor vind har rykte på seg for å kunne bli ekstremt kraftig, gjerne i kombinasjon med minus tjuefem grader. Da blir det kaldt, så sekken må være proppfull med varme greier.

For å komme til toppen går det an, som de fleste gjør, å søke hjelp hos en turoperatør med profesjonelt opplegg. Da får man hjelp til bæring av utstyr, matlaging og en noe lettere hverdag opp mot toppen. Da har man noen som passer på seg og sikkerheten blir bedre i varetatt.

Denne gangen har jeg og min (eld)gamle venn Rune Martin bestemt oss for å gjøre det hele på egenhånd. Bære, koke, gå, sove. Først og fremst blir det betydelig rimeligere på denne måten, men det vil også gi oss en større frihet til å planlegge alt selv og følge vår egen rytme. Det vil bli en tung bør for våre skuldre. Bokstavelig talt. Ser ikke bortfra at sekken kommer til å havne på godt over 30kg. Nesten halvparten av min egen kroppsvekt. Den største utfordringen blir nok allikevel høyden og akklimatisering. Skulle man bli høydesyk er det over og ut, og i verstefall helikopter ut av fjellet. Derfor må vi ta det rolig og slavisk følge en plan for hvor mange høydemetre vi skal forsere hvert døgn. Det blir en lang tur og vi regner 12-14 dager i fjellet. Det kan bli flere dager dersom været blir krevende.

Og hvorfor akkurat Aconcagua? Vel, den er en av de berømte seven summits http://lmgtfy.com/?q=seven+summits . Og et sted må man jo starte. Kanskje er Aconcagua bare en sub-drøm av det som er en mye større drøm, nemlig bestige alle de syv fjellene. Og det er selvfølgelig Mount Everest som er sjefen sjøl blant disse syv toppene. One day...





  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post91

Høst og Kråke

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, October 01, 2013 16:38:31

Man kan se på både kråkene og skjærene at det er høst i lufta. De forandrer seg. Ikke mye, men nok til at man ser det. For oss byfolk er det kanskje skjærene man ser mest av og følger mest med på, men jeg synes kråkene også oppfører seg bemerkelsesverdig på denne tiden av året.

Kanskje er det fordi trekkfuglene drar sydover. Det blir mer plass for de gjenværende å boltre seg på og du kan liksom se at de trives med å få mer plass for seg selv. Dompapen drar ikke sydover den heller, ei heller kjøttmeisen, men disse småfuglene ser ikke ut til å plage skjæra nevnenverdig. Ikke ser jeg så mye til dompapen heller, med mindre jeg henger ut et julenek i romjula, da dukker'n opp.

Om høsten har mange skjærebarn, dvs de som ble født om våren og ennå ikke har sett sin første vinter, fått et nervøst uttrykk i øynene sine. Trives med ekstra plass, men de leker på en mindre aggressiv måte nå og kanskje har de fått smake på de første ertende kuldegradene. Hvor har alle de andre dratt hen? Hva i all verden er i ferd med å skje med været?

Den flere år gamle kråka som er sjef på parkeringsplassen nedenfor bensinstasjonen, har begynt å spare på energien. Han vet hva som er i gjære. Sjefskråka vurderer nøye om det kommer biler, og hvor fort de kommer, før han tar seg bryet med å undersøke det hvite papirsøppelet som ligger midt på plassen. Han spankulerer rolig bortover, stopper innimellom og kikker paranoid rundt omkring for å vurdere situasjonen. Denne erfarne ringreven lurer nok på hvorfor ingen andre har hevet seg på papirsøppelet. Hvert år skjer det samme, mange drar og blir borte over vinteren. Han vet ikke hvorfor og liker det ikke.



  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post90

Er fremgang godt nok?

SportPosted by Ole-Morten Munz Wed, September 18, 2013 21:16:08
It's what I do
I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg noe om at jeg ønsket å reise kjerringa, trene mer, komme sterkere tilbake, eller noe i den duren. Og det har jeg forsøkt. Om jeg lyktes eller ikke er jeg faktisk litt usikker på, men det føles som om jeg har utrettet noe positivt i alle fall.

I sommer har jeg trent ganske mye. 10-12 timer i uka eller rundt deromkring. Planen var å delta i langdistanse-triathlon/IM 70.3 i Haugesund(også NM), men et par dager i forveien fikk jeg en mage/tarm infeksjon av den hissige sorten. Lå på isolat på sykehuset et par dager, men mistet nok ikke så mye mer enn litt over en uke med trening. Hvor bra jeg kunne gjort det i Haugesund får vi aldri vite. Uansett var jeg i enormt mye bedre form enn ved tilsvarende tid i fjor.

Avbrekket gjorde meg mer motivert for Ironman (IM) i Wales. Kunne nok trent enda mer og hardere, men litt småproblemer med leggmuskler og kne gjorde at jeg lå på terskel av det kroppen tålte allikevel. For at jeg skal kunne lykkes med en Ironman er jeg avhengig av endel lange sykkelturer, helst opp mot 5 timer eller mer. Har jeg ikke noen slike i beina slokner jeg etter 2-3 timer, nettopp slik jeg gjorde på Lanzarote.

Det opplevdes som et hestespark i ballene da jeg ca to og en halv uke før IM Wales kjente at en forkjølelse hadde tenkt å komme på besøk. Det ble et langvarig besøk med omtrent 14 dager helt uten trening. Jeg var fortsatt slimete og tett i bihulene da vi reiste til Wales. Alle ambisjoner om å kvalifisere meg til IM på Hawaii var forandret til et ønske om å i hvertfall kunne delta og å fullføre uten å få varige men. Jeg hadde en lett løpetur noen dager i forkant av konkurransen, hvor jeg forøvrig også forstuet den ene ankelen littegrann. Var det uflaks-guden som testet meg?

"Bring it on, jeg skal delta uansett"

Team Munz på vei i leiebil i et land hvor alle kjører på feil side av veien, hvilket man kan lese av Kariannes ansiktsutrykk.

På plass i Tenby.

Slik ser det ut i Wales.

Race-planen ble endret til en plan hvor hovedmålet var å holde igjen farten på sykkelen og få i seg nok næring. Svømmingen kommer først, men er uansett en kamp for livet med andre desperate triathleter som forsøker å svømme gjennom, over og under deg. Saltvannet fikk renset ut litt gjenværende grums fra bihulene og jeg ble minnet om at jeg ikke hadde svømt på tre(!) uker. Jeg sløste bort mange minutter i vekslingsfeltet på å ta på meg litt for mye klær alt for sakte. Det gjorde egentlig ikke noe ettersom jeg i mitt hode var ute på rolig langtur. I Wales var det forøvrig 1,3km løping gjennom byen fra stranden til sykkelen. Vekslet som nummer 403...

På sykkelen kjentes beina helt brukbare, men sirkulasjonssystemet syntes å være i sjokkmodus. Det utviklet seg til en ganske heavy hodepine av typen dunk-dunk i takt med pulsen. Dette forsøkte jeg å ikke tenkte på og jobbet heller med arbeidsoppgave nummer en; holde igjen farten. Dessuten er det nok minimal sannsynlighet for at blodårene faktisk sprekker ved tinningen. Ingenting å bekymre seg for. Hodepinen gav seg da også etter fire, fem timer. Allikevel hentet jeg igjen en bøtte med konkurrenter underveis og var omtrent nummer 122 ut på løpingen. I ettertid ser jeg at jeg kunne syklet betydelig fortere, men jeg vet jo ikke hvordan løpebeina da hadde vært.

Et utvalg gel'er som jeg brukte underveis. Har begynt å få en god ide om hva som fungerer for meg nå.

Løpingen ble en fysisk og mental berg og dal bane på 42km. Opp og nedturer, i takt med løyeprofilen. Knallhard løype til å være en Ironman. Jeg gikk sukkertom et par ganger, men klarte å trykke ned noen ekstra energigels (thank you lillesøster og mamma) hvilket ga meg ny energi. Alt i alt løp jeg veldig bra selv om jeg tapte mye tid hver gang jeg trodde at løpet var kjørt. Beina blir selvfølgelig dritvonde siste mila, men når du vet at det kommer, så takler man det bedre. Sammenliknet med Lanzarote løp jeg som en gazelle denne gangen. Har trengt en bekreftelse på at jeg kan løpe fort på slutten. Nå vet jeg at jeg kan det, hvilket betyr at jeg blir enda raskere neste gang.
Kom i mål som nummer 18 i min årsklasse og 77 totalt. Det er ikke sånn helt gærent faktisk. Allikevel unnlater jeg å fortelle hele sannheten dersom jeg ikke forteller at jeg er litt skuffa. Men det er vel bare å reise seg opp og børste skuffelsen av, som flass fra skuldrene, og prøve igjen ved en senere anledning. Da i enda litt bedre form.


Tom.







  • Comments(3)//www.ole-m.com/#post89

Damn you, Ironman

SportPosted by Ole-Morten Munz Wed, May 22, 2013 15:23:39

Den menneskelige psyke,

hvis det er det man kaller den, er uforutsigbare greier. Grunnen til at jeg sier dette er fordi jeg stusser litt på min egen reaksjon på hva som skjedde nå sist helg. Lørdag 18.mai var nemlig datoen for Ironman på Lanzarote. Jeg hadde forberedt meg i en 6 måneders tid og tok utfordringen med moderate forventninger og store drømmer. Oppkjøringen hadde vært trøblete med skuldervondt og kneskader. De siste ukene før start fikk jeg i tillegg diffuse beinsmerter som tvang meg til reduserte treningsmengder. Men har man meldt seg på, ja da har man faktisk meldt seg på. Min hemmelige drøm er å kvalifisere meg til alle Ironmankonkurransers store mor på Hawaii, men jeg visste at dette nok var utenfor rekkevidde denne gangen.

På bildet under monterer jeg sykkelen min utenfor den flotte villaen vi leide på Lanzarote, Villa Aloe.

Ironman er 3,8km svømming etterfulgt av 18mil på sykkel og med en maratondistanse, dvs 42km løping, som avslutning på dagen. Mitt sterkeste kort er løpingen, med sykling som en god nummer to og svømmingen som klart svakeste øvelse. Under normale omstendigheter vel og merke. Ironman er derimot ganske unormalt og en idrettskonkurranse som gjør noe med kroppen, psykisk og fysisk. Den sterkeste mann og kvinne vinner. De som vinner disse konkurransene får andre, normale idrettsutøvere til å fremstå som hobbymosjonister. Og de som er hobby-ironman-mosjonister får vanlige mosjonister (birken, maraton o.l.) til å framstå som dvaske pingler som ikke gidder å bli skikkelig slitne.

En detaljert race-rapport fra min side er kanskje ikke så interessant så her kommer en fortkortet versjon av hva som skjedde.

Svømming: Regnet på start(!) Satte ny rekord med 1t 8min. Trodde jeg skulle drukne 19 ganger de 20 første minuttene. Overlevde og så noen fisk i det klare vannet. Slapp en fis i våtdrakten for bedre oppdrift.

Sykling: Tok igjen hundrevis av syklister de to første timene. Gikk superfort. Stabiliserte farten. Stivnet uventet og totalt etter noen timers tråkking. Var ikke engang halvveis i Ironman-sirkusets hardeste sykkelløype (2500m stigning). Gikk inn i en mørk mental tilstand av mislykkethet som ble gradvis mørkere de siste 9 milene. Brakk meg opp stigningene på førstegir. Mistet håpet, motet og energien. Kvalm og energiløs med en klump i halsen bestemte jeg meg for å sykle til veksklingssonen og levere inn nummeret. Brukte hele 5t og 56min på syklingen...

Løping: Brøt ikke løpet allikevel. Hadde en indre dialog med meg selv om hvordan jeg aldri ville bli den samme igjen om jeg ikke gjorde mitt ytterste for å komme til mål. Sa til meg selv at dette var gjort av fri vilje og at selvmedlidenhet ikke ville føre til noe godt. 42km med rent helvete og jeg passerte mållinjen. Totalt brukte jeg 11t og 12min på alt sammen. Under de berømte normale omstendigetene burde jeg klart omkring 10t i denne løypa.

Sliten og til en viss grad litt nedbrutt har jeg nå levd igjennom noen av dagene derpå. Rasjonelle tanker som "aldri igjen", "dette var siste gang" og "må finne noe annet å drive med" har jeg forsøkt holde på avstand. I stedet har en gryende følelse vokst i magen min. Da jeg våknet i dag tidlig var jeg sur på beina mine fordi de fortsatt er støle og geleaktige. Jeg vil at de skal bli friske igjen slik at jeg kan dra ut på løpetur. Lang løpetur. Jeg vil trene hardere og lengre. Jeg er irritert på meg selv fordi jeg underpresterte. Om jeg klarer å reise kjerringa vet jeg ikke, men fy flate har jeg lyst til å prøve. Det er en slags hevnlyst som har oppstått i ruinene av min nedbrutte psyke.

Revenge baby, REVENGE !!!

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post88

En uhyre morsom blogg

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, April 02, 2013 22:27:53
Ikke min blogg altså, men denne:

http://singelmann.no/

Vi single kjenner oss igjen i denne bloggen. Vi ler høyt og kanskje gråter vi bittelitt inni oss også. Et sikkert kjennetegn på god humor. Latter er som kjent sjelen som gråter.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post87

Slumring

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, March 05, 2013 13:49:07

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på min kjære lille hjemmeside. Ofte tenker jeg ikke så fryktelig lenge eller mye på den, men ofrer kanskje bare en bitteliten tanke om at det hadde vært fint om jeg ihvertfall skrev et eller annet. Dessverre kan det gå måneder mellom hver gang jeg poster et blogginnlegg. Og i dag tenkte jeg å forklare hvorfor det er slik. Om du tror du vet svaret, og at svaret simpelten er; "har ingenting å skrive om", ja tror du feil.

Hodet mitt, og ganske sikkert hodet ditt også, er fylt med tanker som svirrer omkring i høyt tempo oppe i skallen. Vi tenker ikke alle på det samme. Mange av tankene er av triviell art og handler for eksempel om dagligdagse beslutninger man er stilt ovenfor. Det begynner for meg allerede når vekkerklokka ringer og jeg gjør dagens første vurdering: skal jeg utsette alarmen 10minutter, eller ta tyren ved hornene og stå opp med en gang. Denne alarmutsetningen fører til dårlig tid. Dårlig tid til å dusje, spise og lete etter matchende sokker. Dårlig tid til å kikke i speilet etter utvekster som kan ha kommet i løpet av natten. Jeg liker å dusje lenge, så ofte er det ett av de viktigste argumentene for å ikke utsette alarmen. Stresset kan jeg leve med. Det er uhyret sjelden jeg mister t-banen. Og det er nettopp denne selvsikkerheten på å alltid komme i tide som er problemet. Den gjør at jeg noen ganger er villig til å korte ned på dusjen for å få ti minutter med verdifull morgenslumring i stedet. Slumring er noe av det jeg liker aller best. Bedre enn dusjing. Jeg stopper der.

Poenget mitt er at denne typen utgreiinger om dagligdagse tankerekker og indre diskusjoner, ofte er av liten interesse for den gemene hop. Så slikt skriver jeg sjelden (for sjelden?) om. Dessuten lærte jeg i norsktimene på ungdomskolen at man ikke skulle ha med lange og uvesentlige skildringer når man skrev stil(eller var det motsatt?). Jeg hatet å skrive stil. Nå savner jeg det. Kommer jeg noen gang til å skrive stil igjen? Troligvis ikke. Det skulle jeg tenkt på da jeg skrev min siste stil. Det må ha vært på videregående. Husker ikke engang hva jeg skrev om, men høyst sannsynlig var det et kåseri proppfullt med ironi.

Så kanskje er det ironisk nok på grunn av det jeg lærte i norsktimene at jeg skriver så sjelden blogginnlegg i disse dager.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post86

3D ThreeDee Sucks

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Sat, December 29, 2012 12:52:19

For ikke lenge siden var jeg på kino for å se den mye omtalte filmen "Hobbiten". Filmen ble vist i 3D. 3D betyr tredimensjonal og har effekter slik at man skal få dybdefølelse og en opplevelse av at det man ser på skjermen blir hakket mer realistisk og ekte. Men 3D på kino suger. Det suger Big Time. Joda, det er innimellom at effektene oppleves kule og morsomme, men dette veier ikke opp for de negative sidene.

Min første 3D film var Avatar. Det sugde den gang også, men da var teknologien ny og spennende, og jeg hadde store forventninger for videreutvikling av denne måten å lage film på. Dessverre har det ikke blitt bedre og føles faktisk litt dårligere. Skal ikke gi noen lang utgreining om årsakene, men hovedproblemet er i hvertfall disse forbannede brillene man må ha på. Aller først merker man at lyset på skjermen blir litt dempet når man tar de på. Deretter får man en følelse av å måtte anstrenge øynene på en kunstig måte. Det som til syvende og sist ødelegger hele filmopplevelsen, er fenomenet som kalles crosstalk. Kort fortalt betyr dette at man får svakt dobbelt/trippelsyn på en del objekter på skjermen. Særlig gjelder dette undertekster.

En annen "morsom" bi-effekt av å sitte med firkantede tullebriller på kino er at enkelte lyskilder rundt i kinosalen, feks. nødutganger, seteradmerking e.l., gir gjenskinn i brillene. Er du riktig uheldig har du en lyskilde litt bak og til siden for deg. Da vil dette lyset komme inn fra siden og speiles på innsiden av brillene dine.

Konklusjon: For en god og avslappet filmopplevelse, dropp 3D. Det er mulig å se 2D(vanlig) versjon av de fleste filmer.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post85

Forkjøla med virus på hjernen

VrøvlPosted by Ole-Morten Munz Tue, November 13, 2012 15:14:38
Når menn blir syke

I denne sammenheng tenker jeg spesielt på sykdom av typen influensa, forkjølelse og annet kroppslig ubehag som ikke er dødelig. Om man observerer de infiserte får man inntrykk av at sykdommen(e) rammer menn hardere enn kvinner. Jeg har selv observert dette fenomenet og tenkt at kankskje jeg bør/må begynne å ta meg selv i nakken neste gang jeg blir syk, for å ikke fremstå som en pingle. Det er så vidt meg bekjent ingen ting som tyder på at menn blir rammet hardere enn kvinner. Vi er rett og slett bare mer sytete av oss, når det kommer til virus og bakterieangrep. Det bør nevnes at vi tåler smerte av typen klubbeslag mot hodet, uten å lage noe stort nummer av det, men i det moderne samfunn blir det stadig færre og færre muligheter til å bevise denne typen robusthet.

Jeg har selvfølgelig en rekke teorier om hvorfor det er slik. Jeg har også søkt litt etter informasjon på emnet og delvis fått teoriene bekreftet. Dessverre er jeg rammet av forkjølelse nettopp når jeg skriver dette innlegget. Om jeg var kvinne ville jeg kanskje klart å fullføre, men jeg kjenner feberen river i kroppen og påvirker psyken min. En indre stemme sier "slipp alt du har i hendene og spill nesten-død". Så da gjør jeg det.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post84

Ironman Lanzarote 18.mai 2013

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Mon, November 12, 2012 13:22:24
Ironman Lanzarote Ni Trettini

Høye mål
er føde for sjelen
Jeg puster og trener
tenker og lengter

Jeg drømmer jeg svømmer
drukner i havet
Sykler i motvind
løper helt sløvet

Jeg våkner svett
med bankende hjerte
kjøper meg tid
med konstruktiv tanke

Jeg har så mye
jeg må gjennomføre
Stadig vekk kjepper
stikkes i hjulene

Vil jeg
så kan jeg
Skal jeg
så må jeg

Legger meg selv i press
Øker det indre stress
Målet er klart
Til mål fra start
Så fort som bare jeg kan klare

18.mai 2013

  • Comments(2)//www.ole-m.com/#post83

Electric Future

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, September 25, 2012 12:24:49

De som kjenner meg godt vet hvilken forkjærlighet for el-biler jeg har, og alltid har hatt. Har nok skrevet litt om det før også, men føler det er på tide å gjøre det igjen. Hvorfor? Jo, fordi det i disse dager kommer en bil på markedet som rett og slett tar pusten fra meg. Den har fantastisk rekkevidde (420km+), god plass(5pers), guddommelige kjøreegenskaper, ekstrem ytelse(0-100 4.4sek), er nydelig å se på og er spekket med teknologisk snadder. Den er fremtiden. I dag. Les testen her:

http://www.wired.com/reviews/2012/09/tesla-model-s/

Innimellom er det noen forskere og andre kverulanter som våger påstå at el-biler slett ikke utgjør noen miljømessig fordel. Jeg lest noen slike rapporter og forsøkt finne ut hva ankepunktet deres virkelig er. Og hovedproblemet synes være at å lade opp el-biler med elektrisitet produsert fra kullkraftverk i Kina er en dårlig ide. Enig. Kullkraftverk forurenser fryktelig og en bil med moderne forbrenningsmotor vil til sammenlikning komme gunstig ut. Men hvem har sagt at vi på død og liv må lade opp el-bilene våre med kullkraft i all fremtid??

Det noen av de få kverulerende forskerne helt ser i bort fra er det som kalles fornybar energi. Det satses enormt på dette rundt omkring i verden og potensialet er enormt. Kverulantforskerne synes også å se bort fra muligheten til å faktisk rense utslippene fra kraftverk. De toner i tillegg ned betydningen av at en el-bil er svært energieffektiv sammenliknet med en forbrenningsmotor. El-biler handler ikke kun om CO2 og klimaendringer. Det handler om energieffektivitet og muligheter til å frakte folk og fe fra A til B UTEN å være avhengig av fossilt brennstoff. Infrastrukturen er ikke ferdigutviklet, men til sammenlikning fantes det hverken bensinstasjoner eller motorveier da de første bilene så dagens lys.

Fakta er at en el-bil ladet opp med strøm fra vannkraft her i Norge slipper ut null CO2 og null NOx. Svært mange av verdens storbyer sliter med høy luftforurensing. Om man gikk over til elektrisk drift av kjøretøy ville luften for byens/verdens innbyggere blitt bedre. Det er et faktum. I Oslo snakker man til og med om å forby dieselbiler enkelte dager om vinteren grunnet svært dårlig luftkvalitet.

Gode forskere ser alle sidene av en sak. En god forsker vil få frem i lyset ting vi ikke hadde tenkt på og hjelpe oss til å ta beslutninger, forstå ting og satse på rett teknologi. De forskerne som mener el-bil, som teknologi, er lite miljøvennlig prøver kanskje å påvirke oss i en viss retning. Har de en skjult agenda? De ser dessverre kun en side av saken. De har hengt seg opp kullkraftscenarioet og evner ikke se det store bildet. De evner ikke se at måten vi mennesker lager og bruker energi er i endring og at el-bilen vil komme til å få en sentral rolle i nær fremtid. Dessuten vil biler som går helt stille, er nydelig å kjøre(rask og myk), kan lades om natten og er billig i drift definitivt bli foretrukket av folk flest når rekkevidden blir god nok. Og med Tesla Model S er vi allerede der. Så nå må jeg begynne å spare.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post82

The Wall

SportPosted by Ole-Morten Munz Thu, August 30, 2012 21:21:50

Å møte veggen er et velkjent begrep i Ironman-verdenen. Det er noe som gjerne inntreffer mot slutten under maratonløpet. Man har da først svømt 3,9km og syklet 180km. It's hard, og det er derfor det heter Ironman. Jeg har fryktet denne veggen, jeg har drømt om veggen og jeg har til og med forventet å møte veggen. Og jammen møttes vi ikke allerede i Kalmar for noen uker siden. Møtet med denne veggen ble desverre ikke slik jeg hadde forestilt meg. For å være ærlig tror jeg jeg møtte en litt annerledes vegg, det fortonet seg mer som en dyp og mørk dal som jeg trodde jeg aldri skulle komme ut av. En fordømt slitsom oppgave skulle det vise seg.

Jeg sier igjen at det er krevende å løpe en full maratondistanse etter først å ha svømt 3,9km og syklet 18mil. Det skal være krevende. Og vondt. Utrolig nok hadde jeg allikevel svært lette bein og var ganske så optimistisk helt i starten av løpeetappen, under min Ironman-debut i Kalmar den18.agust 2012. Helt til å begynne med fikk jeg litt "hold" og måtte ta det litt easy. Jeg hadde noen få stopp og tømte likesågodt også låret(slang for blæra) i løpet av de første 4km. Ikke noe stress. Etterhvert løsnet det og da kunne jeg begynne å løpe. Det fløt lett og jeg løp forbi masse folk. De første 15km gikk presis som planlagt. En slutttid på 9t 40min(totalt) var innen rekkevidde, uten at jeg skulle trenge å løpe spesielt fort. Min far, som var mitt støtteapparat denne helgen, heiet forsiktig entusiastisk og ba meg holde igjen på farten. Mulig han ble skremt av at jeg løp nesten like raskt som proffene;) Good times !

Og etter sol kommer regn. Det er en umiskjennelig følelse når du føler at innholdet i mage og tarm har blitt løstflytende og gjerne vil ut. Det er heldigvis satt ut doer ved hver drikkestasjon, ca hver 3km, så jeg skulle nok klare å holde meg til neste dass var innen rekkevidde. Man taper tid på å gå på do, men må man så må man. Ca 5min etter første do-stopp skjønte jeg at det ikke ville bli det siste. Før jeg rakk å gå på do for andre gang var jeg også i ferd med å bli kvalm. Skikkelig kvalm. Min oppfattelse av tid og sted og hva jeg i det hele tatt holdt på med, var i ferd med å forandre seg. Ved dette tidspunkt hadde jeg konkurrert i over 8 timer og nå var jeg også i ferd med å bli ordenlig sliten. Gradvis hadde jeg gått veggen i møte, men fortsatt var jeg optimist.

Stemningen langs løypa var upåklagelig. Folk(hyggelige svensker) som heiet, musikk og positiv stemning hele veien. Det å fullføre en Ironman er i seg selv en liten prestasjon så å bryte var uaktuelt. Etter å ha misset de offisielle doene ved et par anledninger og derfor måttet drite i skauen (brukte mose som dopapir) gikk jeg etterhvert ut av telling på dobesøk. Jeg var like kvalm som før og hadde i tillegg fått mageknip. For hver gang jeg hadde "blæst tur bælgen" var jeg tvunget til å gå/rusle et stykke. Det er tungt for en mann av mitt kaliber (!!! ??) å bli løpt forbi av det jeg mener å huske var hjulbeinte gamlinger og godt voksne damer. Noen av de lå riktignok to runder bak meg, men allikevel som et slag under beltestedet.

Da det gjenstod 12km av løpet hadde jeg èn time på meg til å fullføre på under 10timer. Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg skulle klare det. Fasiten skulle senere vise at jeg brukte mer enn halvannen time på siste mila. Ved et tilfelle måtte jeg ned i knestående for å døyve kvalmen, men jeg jobbet med å ikke synes synd på meg selv. Beina begynte å skrike om at de også hadde fått nok, så det var noe dritt at det stadig var langt til mål. Hvert skritt var som å få en lårhøne. Mange av tilskuerne hadde rigget opp stereoanlegg rundt løypa. Ved en av disse musikk-stasjonene runget det ut av høyttalerne: "This is what I'm made of", en fengende dance-låt, med tung bass som traff meg i hjertet. Da forstod jeg at dette var en test av egne grenser. Glem tid (og sted) og kom deg til mål. Ett skritt om gangen. Og det funka. I ren gledesrus over at dette marerittet av en løpetur, denne svippturen til helvete, endelig var over, klarte jeg å skvise ut en spurt mot mål. Jeg har blitt fortalt at speakeren ropte ut: "You ARE an Ironman! " da jeg passerte målstreken.

Selv om løpinga gikk i dass, er jeg forøvrig kjempegodt fornøyd med både svømming og sykling. Begge øvelser gikk raskere og lettere enn planlagt. Glemt er også de første 20 minuttene av svømminga hvor det føltes som en kamp for livet med 1500 andre desperate triathleter. Oppsummert: Det var morsomt, jeg har masse å gå på ;) og dette var ikke siste gang. Jeg kommer sterkere tilbake. Andre triathleter er herved advart.

  • Comments(4)//www.ole-m.com/#post81

Ironman Haugesund 70.3 2012

SportPosted by Ole-Morten Munz Sun, July 15, 2012 23:33:26

Meget godt fornøyd med gjennomføringen. Slik oppsummerer jeg forrige helgs triathlon i Haugesund. Distansene var: 1900m svømming, 90km sykkel og 21km løping.

Jeg hadde svært lite sykkeltrening i beina før start og bestemte meg kun noen få dager i forveien for hvorvidt jeg skulle delta eller ikke. Derfor var planen å ta det med ro. Ingen stressing eller masing, kun "finne flyten" og kose seg igjennom løypa. Først og fremst skulle jeg lære.

Jeg hadde forventet å bruke ca 45min på svømminga, men fasiten viste 34min. En aldri så liten opptur. Jeg hadde skaffet meg våtdrakt litt tidligere samme uke og hadde kun svømt en eneste tur utendørs. Dessuten ble svømmingen preget av sikksakk-svømming og generelle kaos-tendenser. Ved et tidspunkt var det noen som svømte oppå rumpa mi slik at jeg ble trykket lenger under vann enn det som er optimalt, og behagelig. Jeg var også nødt til å svømme litt på rygg for å hente meg inn etter de første hektiske minuttene. Føler jeg har masse å gå på så jeg er optimistisk med tanke på fremtiden.

Veksling fra svøm til sykkel gikk ganske greit, om man ser bort fra en liten episode i skifteteltet hvor jeg fikk litt lite blod til hode og holdt på å svime av. Et lite minutt i bønneposisjon og en slurk vann og jeg var tilbake i slag. Dette er noe jeg må være litt på vakt for neste gang. På bildet under står jeg og drar meg i ørene før start.

Syklinga ble en flott tur i vakker natur. Ingen smerter i kneet. Jeg tok igjen ganske mange til å begynne med, men syklet ikke spesielt fort. Kjente at jeg måtte lytte til beina slik at jeg skulle orke å løpe. Dessuten klønet jeg litt med å få tak i nok gel (gel = sukker-gele = næring = mat = energi) på matstasjonene. Burde ha hatt med meg mer på sykkelen. Med mer sykkeltrening og tøffere satsing vil det gå betraktelig fortere, forhåpentligvis.

Veksling fra sykkel til løp var "smack, smack" som dem sier. Gikk kjapt og greit og fikk litt hjelp av en fyr til å ta på sokkene. Det var godt ment i hvertfall.

Jeg løp ut i Haugesunds gater som om jeg skulle ta meg en litt hurtig langtur. Ingen pushing, men fokus på flyt og lett steg. Desverre hadde jeg litt vondt i magen (gel'en jeg fikk på matstasjon var alt for sur og kan ha vært synderen). Dette "holdet" hadde jeg i 10-12km. Det gav seg etterhvert, allikevel hadde jeg løpt med en fart på ca 14-15km/t og hentet inn masse folk. Planen var å gi alt siste mila, men da begynte søren meg lårmusklene å takke for seg. Sliten?, ja... Det gikk relativt tregt på slutten, men jeg var fornøyd uansett. 4 timer og 49 min. 11 min bedre enn målet på 5 timer.

I målområdet kom kvalmen for fullt. Vet ikke hvorfor dette skjer, men inntak av ukjent gel og i i snitt litt for lite næring er mulige årsaker. La oss ikke snakke om at jeg svelget vann under svømmingen og at dette vannet er hjemmet til en haug med svaner. Svaner som går på do der det passer dem best.

Til slutt et bilde av min kamp mot kvalmen i mål:

  • Comments(2)//www.ole-m.com/#post80
Next »