ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

Aconcagua Part 1

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, January 28, 2014 17:46:25
Del 1 - Opp og avsted

Bilde: På plass i Punta de Vacas

I det jeg hopper av bussen, etter en tre og halv times kjøretur fra Mendoza, går det plutselig opp for meg sånn helt på ordentlig at jeg befinner meg langt oppe i Andesfjellene. Høyemåleren viser 2400moh og lufta kjennes tørr og støvete. Sola steker og jeg ber min turkamerat Rune finne frem solkremen, slik at vi kan unngå å få sprøstekt hud første dagen. Jeg veide sekken til 30.5kg før vi dro, men med noen liter vann i tillegg kjennes børen på mine spinkle skuldre akkurat like skremmende tung som fryktet. Omgitt av høye brune fjell rusler vi et par hundre meter på en støvete grusvei opp til parkvokteren. Der viser vi frem våre dyrkjøpte parktillatelser, blir skrevet inn i boka hans og får lov til å ta fatt på ekspedisjonen. Før vi stikker oppover dalen veksler vi noen ord med tre amerikanere som kommer fra selveste New York. De har nettopp har kommet ned fra fjellet og kan fortelle at de nådde toppen og hadde godt vær. De ser litt slitne ut.


Bilde: Vacasdalen, her kommer vi!

Bilde: Meg og sekken.

Etter en times vandring i ettermiddagsheten innser jeg at sekken og høyden kommer til å bli utfordrende å hanskes med. Stien er smal og går side om side med en elv som renner nedover i dalen. Det er bratte fjellsider på hver side og fortsatt varmt og veldig støvete. Vi rusler nærmest alene oppover Vacasdalen og møter kun to vandrere (på vei ned) og noen muldyr denne dagen. Muldyrene er fjellets små lastebiler og har som arbeid å frakte ivrige klatreres bagasje opp og ned fjellet. Ikke vår bagasje dog, og jeg frykter at gutta som driver muldyrene er litt smågretne på sånne som oss, som ikke betaler for bruk av deres tjenester.


Bilde: Muldyr til venstre, mulmann til høyre.

Jeg lar meg fascinere av de store firfislene/øglene jeg får øye på innimellom. De skvetter mellom steinene og tornebuskene. De ser annerledes ut enn hva jeg er vant med og minner meg igjen på at jeg er langt hjemmefra. Jeg er i Sør-Amerika for pokker, og i det tanken slår meg får jeg en lengten etter å dra til Amazonas som også er i Sør-Amerika. Amazonas har jeg drømt om å se hele livet mitt, men det får bli en annen gang. Langt oppe på himmelen ser jeg en Condor som svever. Det er den eneste condoren jeg ser på turen, men for meg som er en ekte dyrenerd(hadde nesten glemt det) er det rett og slett fantastisk. Den har et vingespenn på godt over tre meter. Du kan selv tenke deg hvor mange kjøttmeiser den ville kunne favne om.

Bilde: Min venn, firfisle.

Første natten sover vi under åpen himmel. Selv om det blir kaldt når solen går ned, er vi fortsatt bare på 2800moh og soveposene er fulle av høykvalitetsdun. Stjernehimmelen er rett og slett fantastisk så høyt opp. Ingen forstyrrende bylys eller forurenset atmosfære. For første gang i mitt liv kan jeg se noe som likner på melkeveien. Som et bredt belte over himmelen kommer den gradvis til syne etterhvert som mørket gjør sitt inntog og øynene mine blir vant til natten. Tett i tett med stjerner og galakser. Behøver jeg å si at jeg er astronominerd, og at jeg nesten fikk gåsehud av synet? Ja, det må jeg nesten si.


Bilde: Første natt under åpen himmel. Rune sjekker primus.


Bilde: Meg og natur.

De to første dagene er knalltøffe, først og fremst på grunn av den tunge sekken. Dag tre har vi bæredag opp til Base Camp på 4200moh og går da ned igjen til 3100moh. Det blir en maratondag på 9 timer +, men kun middels tunge sekker og bare delvis utslitt på kvelden. Kjenner høyden godt når jeg setter opp teltet. Litt kvalm og antydninger til hodevondt om natten. Ekspedisjonen er kommet skikkelig i gang. Dag fire går vi med resten av utstyret opp til Base Camp, forøvrig også kjent som Plaza Argentina. Sliten. Ikke fordi dagen i seg selv var superslitsom, men fordi de foregående dagene hadde tæret på kreftene. Mindre mat enn vanlig i kombinasjon med høyde hadde redusert supermanns krefter. Var det kryptonitt i drikkevannet? Jeg kjøper et par cola av et lite turselskap som har base i base camp. De koster skarve 210kr(!) og får også med endel kjeks på kjøpet. Enda viktigere er at denne handelen tillater oss å bruke de spartanske doene som er rigget til der oppe. Parkvokternes doer får vi ikke lov til å bruke. Skal du på do(nr 2), må du betale for det. The Law of the mountain.

Bilde: Første glimt av Aconcagua fra den store sletta ved Casa de Piedra.

Hviledag på Plaza Argentina. Enda litt kaldere på natten her oppe camp'en hvor landskapet er nesten bare stein og grus. Vakkert allikevel. Solen varmer godt om dagen, men gjemmer den seg bak en sky eller vinden tiltar, kjenner man godt at 4200meter ikke er nede i lavlandet. Vi feirer nyttårsaften i teltet. Vi legger oss sånn i åtte, ni tiden, men det blir lite søvn ettersom "de fastboende" (parkvoktere, lege, ansatte i turselskapene) feirer nyttårsaften på skikkelig vis, rett utenfor teltet. Å feire betyr å rope høyt, fyre av kinaputter, være stille en liten periode, fyre av flere kinaputter(slik at de inne i teltet blir skikkelig skræmt) og rope mer ut i de sene nattetimer. "Vamo, Vamo, Vamo !!!"


Bilde: Base Camp 4200moh. Plaza Argentina. Do til venstre. Parkvokter har huset med grønt tak.

Bæredag opp til Camp 1 (4950moh) på første nyttårsdag. Det er bratt opp dit, men tar kun tre timer. Siste timen er en skikkelig seig skråning på omlag 300 høydemeter med løs stein og grus. Ned igjen tar bare halvannen time eller så. Det skal nevnes at vi hele tiden, hver eneste dag går i veldig rolig tempo. Vi har mentalt forberedt oss på at det er slik det må være for å holde høydesyke borte. Alt går i rolig tempo, men enda mer uttalt nå som vi er på snart 5000moh. Hodevondt kommer og går, men vi trenger ikke bruke smertestillende.

Bilde: Innimellom er det lov å ta av sekken, lene seg fremover og ta seg på rumpa.

Bilde: Typisk utsikt mot Aconcagua på vei mot Camp 1.

Før vi får lov til å flytte til Camp 1 har vi legesjekk i Plaza Argentina. Jeg måler høy oksygenmetning (92%), men får ingen premie for det. Legen lytter på bryst og lunger og vi får grønt lys for å fortsette ekspedisjonen. Hyggelig fyr som kan litt mer engelsk enn den gjennomsnittlige Argentiner. Noen uheldige vandrere blir stoppet her dersom helsa ikke er god nok. Det er en liten landingsplass for helikopter oppe i campen og det er ikke uvanlig at folk blir plukket opp og fraktet ned fra fjellet. Vi har teltplass ikke langt unna og kjenner at vinden fra helikopterrotoren treffer oss i ansiktet og blafrer med teltduken. Om kvelden kan jeg(hvis jeg gidder) dra opp glidelåsen i teltåpningen, mens jeg fortsatt ligger i soveposen, stikke hodet forsiktig ut og betrakte det lille oppstyret som oppstår når et helikopter kommer med forsyninger (blå tønner med noe oppi) Kanskje tar de med seg en ulykkelig sjel ned fra fjellet. Helikoptertur er ensbetydende med mislykket ekspedisjon. Aldri har jeg fløyet med helikopter, så litt morsomt hadde det nok allikevel vært.

Bilde: Vårt grønne telt er ikke på dette bildet, men stod omtrent der det nederste oransje teltet på bildet stod.





  • Comments(4)//www.ole-m.com/#post92