ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

The Wall

SportPosted by Ole-Morten Munz Thu, August 30, 2012 21:21:50

Å møte veggen er et velkjent begrep i Ironman-verdenen. Det er noe som gjerne inntreffer mot slutten under maratonløpet. Man har da først svømt 3,9km og syklet 180km. It's hard, og det er derfor det heter Ironman. Jeg har fryktet denne veggen, jeg har drømt om veggen og jeg har til og med forventet å møte veggen. Og jammen møttes vi ikke allerede i Kalmar for noen uker siden. Møtet med denne veggen ble desverre ikke slik jeg hadde forestilt meg. For å være ærlig tror jeg jeg møtte en litt annerledes vegg, det fortonet seg mer som en dyp og mørk dal som jeg trodde jeg aldri skulle komme ut av. En fordømt slitsom oppgave skulle det vise seg.

Jeg sier igjen at det er krevende å løpe en full maratondistanse etter først å ha svømt 3,9km og syklet 18mil. Det skal være krevende. Og vondt. Utrolig nok hadde jeg allikevel svært lette bein og var ganske så optimistisk helt i starten av løpeetappen, under min Ironman-debut i Kalmar den18.agust 2012. Helt til å begynne med fikk jeg litt "hold" og måtte ta det litt easy. Jeg hadde noen få stopp og tømte likesågodt også låret(slang for blæra) i løpet av de første 4km. Ikke noe stress. Etterhvert løsnet det og da kunne jeg begynne å løpe. Det fløt lett og jeg løp forbi masse folk. De første 15km gikk presis som planlagt. En slutttid på 9t 40min(totalt) var innen rekkevidde, uten at jeg skulle trenge å løpe spesielt fort. Min far, som var mitt støtteapparat denne helgen, heiet forsiktig entusiastisk og ba meg holde igjen på farten. Mulig han ble skremt av at jeg løp nesten like raskt som proffene;) Good times !

Og etter sol kommer regn. Det er en umiskjennelig følelse når du føler at innholdet i mage og tarm har blitt løstflytende og gjerne vil ut. Det er heldigvis satt ut doer ved hver drikkestasjon, ca hver 3km, så jeg skulle nok klare å holde meg til neste dass var innen rekkevidde. Man taper tid på å gå på do, men må man så må man. Ca 5min etter første do-stopp skjønte jeg at det ikke ville bli det siste. Før jeg rakk å gå på do for andre gang var jeg også i ferd med å bli kvalm. Skikkelig kvalm. Min oppfattelse av tid og sted og hva jeg i det hele tatt holdt på med, var i ferd med å forandre seg. Ved dette tidspunkt hadde jeg konkurrert i over 8 timer og nå var jeg også i ferd med å bli ordenlig sliten. Gradvis hadde jeg gått veggen i møte, men fortsatt var jeg optimist.

Stemningen langs løypa var upåklagelig. Folk(hyggelige svensker) som heiet, musikk og positiv stemning hele veien. Det å fullføre en Ironman er i seg selv en liten prestasjon så å bryte var uaktuelt. Etter å ha misset de offisielle doene ved et par anledninger og derfor måttet drite i skauen (brukte mose som dopapir) gikk jeg etterhvert ut av telling på dobesøk. Jeg var like kvalm som før og hadde i tillegg fått mageknip. For hver gang jeg hadde "blæst tur bælgen" var jeg tvunget til å gå/rusle et stykke. Det er tungt for en mann av mitt kaliber (!!! ??) å bli løpt forbi av det jeg mener å huske var hjulbeinte gamlinger og godt voksne damer. Noen av de lå riktignok to runder bak meg, men allikevel som et slag under beltestedet.

Da det gjenstod 12km av løpet hadde jeg èn time på meg til å fullføre på under 10timer. Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg skulle klare det. Fasiten skulle senere vise at jeg brukte mer enn halvannen time på siste mila. Ved et tilfelle måtte jeg ned i knestående for å døyve kvalmen, men jeg jobbet med å ikke synes synd på meg selv. Beina begynte å skrike om at de også hadde fått nok, så det var noe dritt at det stadig var langt til mål. Hvert skritt var som å få en lårhøne. Mange av tilskuerne hadde rigget opp stereoanlegg rundt løypa. Ved en av disse musikk-stasjonene runget det ut av høyttalerne: "This is what I'm made of", en fengende dance-låt, med tung bass som traff meg i hjertet. Da forstod jeg at dette var en test av egne grenser. Glem tid (og sted) og kom deg til mål. Ett skritt om gangen. Og det funka. I ren gledesrus over at dette marerittet av en løpetur, denne svippturen til helvete, endelig var over, klarte jeg å skvise ut en spurt mot mål. Jeg har blitt fortalt at speakeren ropte ut: "You ARE an Ironman! " da jeg passerte målstreken.

Selv om løpinga gikk i dass, er jeg forøvrig kjempegodt fornøyd med både svømming og sykling. Begge øvelser gikk raskere og lettere enn planlagt. Glemt er også de første 20 minuttene av svømminga hvor det føltes som en kamp for livet med 1500 andre desperate triathleter. Oppsummert: Det var morsomt, jeg har masse å gå på ;) og dette var ikke siste gang. Jeg kommer sterkere tilbake. Andre triathleter er herved advart.

  • Comments(4)//www.ole-m.com/#post81