ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

Alive, for now

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Sun, April 24, 2011 16:28:18

Mye i livet handler om å overleve. Jeg var vel aldri i direkte livsfare under min reise hjem fra Nepal, men visse utfordringer ble jeg i alle fall utsatt for. Såpass krevende var reisen hjem at jeg nå har blitt syk på nytt. Bare en lett forkjølelse denne gang og det skal jeg nok klare å riste av meg.

Etter et par dager med vandring ned fra fjellet kom jeg + sherpa og bærer frem til Lukla, en liten fjelllandsby med psyko-flyplass. Tidlig langfredags-morgen satt jeg på denne flyplassen og ventet spent på flyet mitt. Det er stor usikkerhet rundt disse småflyene som går i rutetrafikk mellom Lukla og Kathmandu. Været er nemlig av så stor betydning at det ikke er uvanlig å måtte vente i dagesvis på fly. Jeg ble fortalt en historie om et reisefølge som måtte vente i 12 dager på godt vær. Dette førte til at folk ble sinte og at en engelskmann klikket totalt og knuste vinduer på flyplassen med en stol slik at det kom glasskår ut på rullebanen. Denne morgenen virket været godt, men jeg fikk ekstra spenning ettersom sherpaen, som hadde flybilletten min, klarte å forsove seg. Han kom til slutt og jeg fikk plass på et fly.

Rullebanen er i sterk oppover/nedover -bakke(ettersom om man lander eller tar av) og flyturen er ganske fantastisk. Propellflyet med ca 10-16 passasjerer går noen steder tett over terrenget og man bør ikke ha flyskrekk. Det finnes noen fantastiske videoer på youtube som viser hvor crazy dette opplegget er. Denne (i dårlig kvalitet) viser hva som skjer om det ikke er godt vær:

http://www.youtube.com/watch?v=fa5XRR88uPY

Da jeg hadde overlevd flyturen kom jeg til Kathmandu og ble hentet av kona til en av sherpaene i gruppa vår. Hun tok godt vare på meg og vi gjorde forskjellige ting sammen denne lange fredagen. Jeg fikk bli med hjem til huset deres, som forresten var av mye høyere kvalitet enn hva jeg fordomsmessig hadde trodd på forhånd. Selve bygningen lå i et området som kunne minne om slum, men ellers var det ok. Vi besøkte legevakten, kjøpte flybilletter hos Etihad Airlines, besøkte Monkey Temple og dro på shopping. Den uforglemmelige kronen på verket var at hun kjørte moped og jeg satt bakpå. Vi fartet rundt i den livsfarlige trafikken hvor man stort sett gjør som man vil. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle dø eller bli lemlestet, men klarte allikevel å storkose meg. Været var godt og jeg kjente den varme vinden, iblandet eksos og støv, suse i skjegget. At veiene er av superelendig kvalitet var bare morsomt på en tohjuling. Senere på dagen fikk jeg hjemmelaget middag og kunne vente utålmodig på hjemreise.

Nå er jeg hjemme og er skikkelig sliten. Jeg har en jobb å gjøre hva kommer til spising, men også den utfordringen skal jeg forsøke å ta.

  • Comments(3)//www.ole-m.com/#post70