ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

Aconcagua - Del 2

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Wed, February 12, 2014 15:15:54

Opp og enda litt mer opp.
Det blåser friskt om kvelden. Det blafrer noe hinsides i teltduken, men ingen bekymring, for jeg har den siste uka øvd mye på hvordan jeg skal feste teltet med stein for å sikre det best mulig. Dessuten skal dette teltet kunne tåle en skikkelig storm. Hver kveld tar jeg en runde rundt teltet og ser over alle bardunene. Vi har som regel sekkene liggene utenfor og også de sikres ved at vi stabler stein oppå de. Midt på natten blåser det betraktelig hardere. Hvor hardt det blåser er umulig å gjette på, men jeg er glad jeg har ørepropper for å få fred fra støyen. Er jeg egentlig helt sikker på at jeg festet teltet godt nok? Det er ikke uvanlig med ekstremt kraftige vinder når man kommer høyere opp i fjellet. Og fortsatt er vi bare på Camp 1. Det er på Camp 2, for ikke å snakke om toppen, at det fortelles historier om ekstreme vinder opp mot 160km/t. Vinder opp mot 80-100km/t er derimot relativt vanlig. Foreløpig har vi sluppet befriende lett unna. Værvarselet som vi fikk nede i Base Camp sier at vi har noen dager på oss med godt vær før det på ny kommer noen dager med sterke vinder og lave temperaturer. Statistikken viser at det bare er rundt 30% av de som forsøker, som når toppen. Det jeg har funnet ut i mine Aconcagua-studier før turen, er at kulda ser ut til å stoppe veldig mange. Jeg har lest om alt for mange som fryser på beina og slukøret må snu av den grunn. De ennå mer uheldige har til og med måttet amputere fingre på grunn av forfrysning. Og de aller mest uheldige, noen av de hvert år, kommer aldri ned igjen med livet i behold fra Aconcagua. Høye fjell og dårlig vær kan være en skjebnesvanger kombinasjon.

Jeg forsøker å sove, men faller ikke til ro. Det er ikke vinden som plager meg og jeg vrir meg over fra en siden til en annen. Det er en småkomplisert prosess når man ligger i sovepose. Makkern min, Rune, ligger rett ved siden av meg i det lille teltet og jeg må passe på så jeg ikke gir fra meg en skarp albue eller serverer en lårhøne med kneet. Vi kunne nok valgt et større telt, men krav til lav vekt og robusthet mot snø og vind gjorde at vi valgte et telt som kanskje var vel trangt. Teltet er sterkt (Svenske Hilleberg Jannu) og har lure løsninger for lufting. Det spiller ingen rolle, for jeg sliter som vanlig med å finne en god soveposisjon. Jeg har testet forskjellige puteløsninger de foregående nettene. Normalt sett bruker jeg soveposetrekket og stapper noen jakker oppi der, men dette har ikke fungert noe særlig og gitt vondt i hode og nakke. Nå har jeg funnet en løsning hvor jeg bretter fleecjakka på en spesiell måte og legger inne i soveposehetta. Det funker bedre, dog ikke perfekt. Det har vist seg vanskelig å få sove nesten hver eneste natt. Det er noe med høyden og den tynne lufta som gjør at jeg kjenner det i hodet når jeg legger meg ned. Etter at vi passerte 4000 meter har jeg om morgenen hatt en svak følelse av åndenød. Litt sånn at jeg har måttet sette meg opp og puste tungt noen ganger for å komme meg. Forestill deg at du puster helt ut og blir tvunget til å holde pusten i en liten stund. Ganske raskt får man da en svak kvelningsfølelse, en følelse av at du bare må puste. Inne i teltet, med hodet dekket av sovepusen og ansiktet inn mot teltduken kan denne følelsen lett utvikle seg til noe småklaustrofobisk.



Bilde: Tok bilde av Værmelding fra Base Camp. Til å stole på?

Vi diskuterer frem og tilbake hvorvidt vi skal fremskynde toppstøtet et par dager. Venter vi for lenge kan vi risikere dårlig vær og da minsker sjansene for å nå toppen betraktelig. Hvis vi skynder oss for mye, står vi i fare for å bli høydesyke og da når vi i hvertfall ikke toppen. Vi velger å gå for godvær. Det betyr minst mulig tid på high camp(6000m-ish). Camp 2 ligger på rett under 5900moh. Det er i mine øyne det vakreste stedet i fjellet. Det er merkverdig stille der oppe og majestetisk utsikt. Vinden har tatt en liten pause da vi ankommer, som om fjellet har lyst til å vise oss sin gode side. De fleste turselskaper velger en annen rute opp til toppen så her er ikke mange andre. Dessuten er vi tidlig ute for sesongen og kun et par andre telt holder oss med selskap. Vi har en isbre, den såkalte polske-breen rett bak oss. Den er bratt og man må nesten legge hodet litt bakover for å se at på toppen av breen ligger også toppen av fjellet. Ca 1000 meter opp i været. Vi har ikke tenkt å krysse breen, det er det kun de aller råeste fjellklatrerne som gjør. Dessuten er det forbundet med høy risiko og hvert år omkommer det folk på denne breen. Nede i Base Camp hadde vi noe dager tidligere overhørt noe kommunikasjon på parkvokteres radio hvor det ble snakket om leteaksjon og noen klatrere som hadde vært savnet på breen i noen dager. No worries, vi har en plan om å følge en annen og sikker rute.


Bilde: Telt og utsikt fra Camp 2

Angst. Akutt og uventet griper frykten for å falle ned i mørket tak meg. Det kjennes som en klam hånd tar tak i innvollene mine og klemmer til. Jeg befinner meg på en smal sti som går på skrå oppover en svært bratt fjellside. Vi har kunnet se denne stien fra teltet vårt der nede ved Camp 2 dagen i forveien. Stien har det treffende navnet Traversen. Trygt der nede lå jeg i teltet kun et par timer tidligere. Nå er jeg midt oppe i det. Egentlig ingen stor utfordring å krysse dette lille ispartiet vi nå har kommet til, men sola har ennå ikke vist seg og jeg har ikke satt på meg stegjern. Trøtt og svekket av høyden. Selv med hodelykt ser jeg litt dårlig hvordan underlaget er. Isen virker polert, men stort sett har jeg brukbart feste til beina, i hvertfall der det er oppgått. Så er det altså dette partiet jeg nå har kommet til, ikke mer enn tre, fire meter bredt. Det er klink is og ingen gode fotisett. Det mest rasjonelle ville kanskje vært å snu rundt og gå tilbake et lite stykke for å finne trygg grunn til å sette på stegjern. Jeg skimter et par groper hvor jeg vil kunne sette føttene. Finner også noen hull i isen hvor jeg vil kunne stappe vottene nedi og få tak med venstre arm. Det er bratt og jeg kikker ned til høyre. Det ser ut som en perfekt akebakke, brattere enn ovarennet i Holmenkollen og glasert med is. Det er langt ned og en skremmende utsikt. Jeg gjør en vurdering av konsekvensene hvis jeg detter ned. Jeg ser meg selv skli ned i mørket i rasende hastighet for så å bli stoppet brutalt av en steinrøys omtrent en halv kilometer lenger ned. Kanskje ville jeg overlevd et slik fall, men definitivt ville turen mot toppen vært over. Videre, mens jeg står der oppe i fjellsiden, begynner jeg å forestille meg selv klynkende, oppskrubbet, med brukne knokler og opprevet tøy langt ned i dalen. Trolig hadde jeg måttet vente i timesvis på hjelp. Hvis den noen gang hadde kommet. Jeg avbryter min egen skrekkdrevne fantasiforestilling og ser fremover i stien. Jeg biter det i meg og forserer ispartiet uten å ramle ned. Jeg ser meg bakover og får med meg at Rune forserer hindringen med glans.


Bilde: Har lånt dette bildet fra en annen kilde, men det gir et meget godt inntrykk av hvordan det så ut i traversen ved soloppgang.

Skrekken slipper taket når sola etterhvert finner det for godt å si god morgen. De første strålene fra sola som stiger opp over Andesfjellene varmer like mye innvendig som utvendig. Synet er spektakulært, men jeg er ikke helt i form til å nyte naturen denne morgenen. Vi har gått et par-tre timer når vi kommer opp til et lite slags stikryss. Her ser vi noen flere klatrere som kommer fra en annen kant av fjellet. Det er stadig kaldere høyere opp, og selv om sola er kommet trekker jeg på meg (enda en)boblejakke og en varm bukse. Endelig får jeg bruk for slalombrillene. Jeg er i forferdelig dårlig form. Kvalm og ute av det. Jeg har oppriktig lyst til å snu, men får hjelp av Rune til å tenke litt rasjonelt på situasjonen. Kvalme er et tegn på høydesyke, men det kan også være andre ting. Uansett er jeg neppe i livsfare, og dette blir det eneste forsøket på å nå toppen. Derfor er det bare å bite det i seg. Jeg prøver litt til, men ser ikke lenger på klokka på vei oppover. Det får ta den tiden det trenger. Nå går jeg veldig sakte. Ekstremt sakte.

Og slik flytter vi et bein foran det andre om og om igjen oppover steinrøysa. Vi går ikke lenger alene og har noen klatrere foran og bak oss. På Plaza Independencia som ligger på ca 6300moh er det på ny en pause. Merker stadig tynnere luft, men det går sånn passe greit. Det er lite snø og tørt i fjellet. Etterhvert tar vi fatt på den beryktede Canaletaen. Dette er et parti som er beryktet på grunn av det løse underlaget. Det er ikke lange avstanden, men du verden hvor lang tid vi bruker. To skritt opp, ett ned igjen. Det er tungt og jeg kjenner at jeg innimellom overanstrenger meg litt. Plutselig blir jeg svimmel og må puste ekstremt tungt. Jeg stopper helt opp og klarer ikke annet enn å sette meg ned i skråningen. Jeg bruker vel noen minuttter på å bare puste så hardt jeg kan, før jeg gradvis kommer til hektene. Jeg innser at jeg må være enda mer forsiktig. Det er åpenbart at dette ikke er min dag, som Åge Aleksandersen så fint synger det. Jeg finner etterhvert en rytme hvor jeg går to skritt og puster åtte ganger. Canaletaen er mentalt utfordrende, men heldigvis er jeg forberedt på det. Hadde jeg på forhånd trodd at det skulle være en "walk in the park" ville jeg blitt psyket totalt ut av hvor tungt dette føles. Bak meg er det en fyr som ser ut til å slite enda mer. Foran meg noen som ser ganske spreke ut. Det slår meg at her oppe er forskjeller i form og fysisk styrke til en viss grad visket ut, eller snudd på hodet. Grad av akklimatisering ser ut til å være avgjørende, men det er også bare slik at noen takler tynn luft bedre enn andre.



Bilde: Canaletaen. Tungt og flott.

Rune er åpenbart litt sprekere enn meg her oppe i ekstrem høyde og ligger foran meg. Kvalmen har heldigvis forsvunnet, men fortsatt føler jeg meg i ekstremt dårlig form. Jeg ser for meg en julegris på 250kg som blir satt til å løpe O2-intervaller på tredemølle, dagen før juleaften. Og slik føler jeg meg, som en utrent julegris. Toppen er der oppe et sted og denne andpustne grisen har tenkt seg opp dit. Når vi har forsert Canaletaen er det tid for en pust i bakken. Vi sitter i ly av en slags fjellvegg og her er det flere som tar pause. Noen legger igjen sekker og overflødig utstyr her. Inn i munnen putter jeg mørk sjokolade og nøtter. Kjempegodt, sier jeg inni meg med en dårlig skjult ironisk tone. Før vi stikker stapper jeg den ytterste boblejakka i sekken for det blåser nesten ikke noe nå (oh lykke) og det kjennes nesten litt varmt. Været er unormalt godt. Griseflaks? Grisen kan i hvertfall lukte toppen.


Bilde: Pause før toppen.

Etter en mental berg og dal bane skjønner hodet mitt at jeg kommer til å nå toppen. Helt ærlig føles det feil å presse seg på denne måten. Jeg er litt usikker på om det faktisk er trygt det jeg driver med der jeg hiver etter pusten og er svimmel og skral. Veksler noen ord med en fyr fra Chicago som jeg har holdt følge med. Han skal til toppen han også, for han kan fortelle at dama hans er på vei opp. Men ikke bare dama forteller han, en løsbikkje også. Gud hvor jeg beundrer denne bikkja, som er usannsynlig lett i steget og befinner seg langt oppe i fjellet helt uten mål og mening. Jeg vet det selvfølgelig ikke da, men denne bikkja skal jeg senere få stifte nærmere bekjentskap med.



Bilde: Rett under toppen.

Toppen er innen rekkevidde. Det går usannsynlig smått de siste hundre høydemeterene. Rune er foran meg i løypa, men ikke lenger enn at han innimellom kan rope ned til meg hvor langt det er igjen. Rune går rett bak en liten gjeng som har noen guider med kjennskap til fjellet med seg, og han får litt informasjon fra disse underveis. "20 minutter til toppen" er siste beskjed han roper ned til meg. Og toppen er godt synlig for meg nå. Jeg tipper jeg hadde brukt 2minutter på den strekningen i lavlandet, men her på nesten 7000moh er mye annerledes. Det er 20minutter med slit, men når man vet at man nesten har greid det går alt så meget lettere. Stien er en røff blanding av store steiner, endel løse partier og litt snø her og der. Siste biten føles allikvel som rød løper for nå har jeg greid det. Sett i perspektiv er kanskje ikke prestasjonen all verden å skrive hjem om, men oppe i hodet mitt, der og da, så føles det som om jeg har besteget selveste verden. Jeg går ned på kne på toppen av Aconcagua og tør innrømme at jeg er rørt og sliten. Noen tårer presser seg frem øyekroken og jeg har ikke krefter til å holde de tilbake. Jeg kjenner mer lettelse enn glede når jeg reiser meg opp for å betrakte utsikten. Lettelse fordi uker med forberedelse, tunge treningsturer med sekk, svinedyre innkjøp av utstyr, timesvis med studier av Aconcagua, og ikke minst fordi den utmattende marsjen inn i fjellet hadde betalt seg. Målet nådd.


I did it!


Teamwork!


På toppen er det omtrent 8-10 andre klatrerer. Selve toppen er et område med størrelse omtrent en halv fotballbane. Nesten ingen vind, ingen skyer og en fantastisk utsikt. Det er litt disig langt borte i horisonten i retning Chile, så Stillehavet kan jeg ikke se, men jeg vet det ligger der. Vi tar noen bilder og gratulerer hverandre med toppen. Bra jobba, men nå er det på tide å komme seg til helvete ned fra fjellet. Kroppen skriker etter tykkere luft + mat og hvile.









  • Comments(1)//www.ole-m.com/#post93

Aconcagua Part 1

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, January 28, 2014 17:46:25
Del 1 - Opp og avsted

Bilde: På plass i Punta de Vacas

I det jeg hopper av bussen, etter en tre og halv times kjøretur fra Mendoza, går det plutselig opp for meg sånn helt på ordentlig at jeg befinner meg langt oppe i Andesfjellene. Høyemåleren viser 2400moh og lufta kjennes tørr og støvete. Sola steker og jeg ber min turkamerat Rune finne frem solkremen, slik at vi kan unngå å få sprøstekt hud første dagen. Jeg veide sekken til 30.5kg før vi dro, men med noen liter vann i tillegg kjennes børen på mine spinkle skuldre akkurat like skremmende tung som fryktet. Omgitt av høye brune fjell rusler vi et par hundre meter på en støvete grusvei opp til parkvokteren. Der viser vi frem våre dyrkjøpte parktillatelser, blir skrevet inn i boka hans og får lov til å ta fatt på ekspedisjonen. Før vi stikker oppover dalen veksler vi noen ord med tre amerikanere som kommer fra selveste New York. De har nettopp har kommet ned fra fjellet og kan fortelle at de nådde toppen og hadde godt vær. De ser litt slitne ut.


Bilde: Vacasdalen, her kommer vi!

Bilde: Meg og sekken.

Etter en times vandring i ettermiddagsheten innser jeg at sekken og høyden kommer til å bli utfordrende å hanskes med. Stien er smal og går side om side med en elv som renner nedover i dalen. Det er bratte fjellsider på hver side og fortsatt varmt og veldig støvete. Vi rusler nærmest alene oppover Vacasdalen og møter kun to vandrere (på vei ned) og noen muldyr denne dagen. Muldyrene er fjellets små lastebiler og har som arbeid å frakte ivrige klatreres bagasje opp og ned fjellet. Ikke vår bagasje dog, og jeg frykter at gutta som driver muldyrene er litt smågretne på sånne som oss, som ikke betaler for bruk av deres tjenester.


Bilde: Muldyr til venstre, mulmann til høyre.

Jeg lar meg fascinere av de store firfislene/øglene jeg får øye på innimellom. De skvetter mellom steinene og tornebuskene. De ser annerledes ut enn hva jeg er vant med og minner meg igjen på at jeg er langt hjemmefra. Jeg er i Sør-Amerika for pokker, og i det tanken slår meg får jeg en lengten etter å dra til Amazonas som også er i Sør-Amerika. Amazonas har jeg drømt om å se hele livet mitt, men det får bli en annen gang. Langt oppe på himmelen ser jeg en Condor som svever. Det er den eneste condoren jeg ser på turen, men for meg som er en ekte dyrenerd(hadde nesten glemt det) er det rett og slett fantastisk. Den har et vingespenn på godt over tre meter. Du kan selv tenke deg hvor mange kjøttmeiser den ville kunne favne om.

Bilde: Min venn, firfisle.

Første natten sover vi under åpen himmel. Selv om det blir kaldt når solen går ned, er vi fortsatt bare på 2800moh og soveposene er fulle av høykvalitetsdun. Stjernehimmelen er rett og slett fantastisk så høyt opp. Ingen forstyrrende bylys eller forurenset atmosfære. For første gang i mitt liv kan jeg se noe som likner på melkeveien. Som et bredt belte over himmelen kommer den gradvis til syne etterhvert som mørket gjør sitt inntog og øynene mine blir vant til natten. Tett i tett med stjerner og galakser. Behøver jeg å si at jeg er astronominerd, og at jeg nesten fikk gåsehud av synet? Ja, det må jeg nesten si.


Bilde: Første natt under åpen himmel. Rune sjekker primus.


Bilde: Meg og natur.

De to første dagene er knalltøffe, først og fremst på grunn av den tunge sekken. Dag tre har vi bæredag opp til Base Camp på 4200moh og går da ned igjen til 3100moh. Det blir en maratondag på 9 timer +, men kun middels tunge sekker og bare delvis utslitt på kvelden. Kjenner høyden godt når jeg setter opp teltet. Litt kvalm og antydninger til hodevondt om natten. Ekspedisjonen er kommet skikkelig i gang. Dag fire går vi med resten av utstyret opp til Base Camp, forøvrig også kjent som Plaza Argentina. Sliten. Ikke fordi dagen i seg selv var superslitsom, men fordi de foregående dagene hadde tæret på kreftene. Mindre mat enn vanlig i kombinasjon med høyde hadde redusert supermanns krefter. Var det kryptonitt i drikkevannet? Jeg kjøper et par cola av et lite turselskap som har base i base camp. De koster skarve 210kr(!) og får også med endel kjeks på kjøpet. Enda viktigere er at denne handelen tillater oss å bruke de spartanske doene som er rigget til der oppe. Parkvokternes doer får vi ikke lov til å bruke. Skal du på do(nr 2), må du betale for det. The Law of the mountain.

Bilde: Første glimt av Aconcagua fra den store sletta ved Casa de Piedra.

Hviledag på Plaza Argentina. Enda litt kaldere på natten her oppe camp'en hvor landskapet er nesten bare stein og grus. Vakkert allikevel. Solen varmer godt om dagen, men gjemmer den seg bak en sky eller vinden tiltar, kjenner man godt at 4200meter ikke er nede i lavlandet. Vi feirer nyttårsaften i teltet. Vi legger oss sånn i åtte, ni tiden, men det blir lite søvn ettersom "de fastboende" (parkvoktere, lege, ansatte i turselskapene) feirer nyttårsaften på skikkelig vis, rett utenfor teltet. Å feire betyr å rope høyt, fyre av kinaputter, være stille en liten periode, fyre av flere kinaputter(slik at de inne i teltet blir skikkelig skræmt) og rope mer ut i de sene nattetimer. "Vamo, Vamo, Vamo !!!"


Bilde: Base Camp 4200moh. Plaza Argentina. Do til venstre. Parkvokter har huset med grønt tak.

Bæredag opp til Camp 1 (4950moh) på første nyttårsdag. Det er bratt opp dit, men tar kun tre timer. Siste timen er en skikkelig seig skråning på omlag 300 høydemeter med løs stein og grus. Ned igjen tar bare halvannen time eller så. Det skal nevnes at vi hele tiden, hver eneste dag går i veldig rolig tempo. Vi har mentalt forberedt oss på at det er slik det må være for å holde høydesyke borte. Alt går i rolig tempo, men enda mer uttalt nå som vi er på snart 5000moh. Hodevondt kommer og går, men vi trenger ikke bruke smertestillende.

Bilde: Innimellom er det lov å ta av sekken, lene seg fremover og ta seg på rumpa.

Bilde: Typisk utsikt mot Aconcagua på vei mot Camp 1.

Før vi får lov til å flytte til Camp 1 har vi legesjekk i Plaza Argentina. Jeg måler høy oksygenmetning (92%), men får ingen premie for det. Legen lytter på bryst og lunger og vi får grønt lys for å fortsette ekspedisjonen. Hyggelig fyr som kan litt mer engelsk enn den gjennomsnittlige Argentiner. Noen uheldige vandrere blir stoppet her dersom helsa ikke er god nok. Det er en liten landingsplass for helikopter oppe i campen og det er ikke uvanlig at folk blir plukket opp og fraktet ned fra fjellet. Vi har teltplass ikke langt unna og kjenner at vinden fra helikopterrotoren treffer oss i ansiktet og blafrer med teltduken. Om kvelden kan jeg(hvis jeg gidder) dra opp glidelåsen i teltåpningen, mens jeg fortsatt ligger i soveposen, stikke hodet forsiktig ut og betrakte det lille oppstyret som oppstår når et helikopter kommer med forsyninger (blå tønner med noe oppi) Kanskje tar de med seg en ulykkelig sjel ned fra fjellet. Helikoptertur er ensbetydende med mislykket ekspedisjon. Aldri har jeg fløyet med helikopter, så litt morsomt hadde det nok allikevel vært.

Bilde: Vårt grønne telt er ikke på dette bildet, men stod omtrent der det nederste oransje teltet på bildet stod.





  • Comments(4)//www.ole-m.com/#post92

Aconcagua

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, November 19, 2013 10:11:21

Aconcagua

Målsetninger og drømmer kommer i forskjellige størrelser og varianter. Har man kun én stor drøm i livet, så kan drømmen fort bli ensom og kanskje kjede seg litt. Derfor er det tillatt å ha mange andre drømmer og mål, for det er nemlig god plass til de i drømmenes rom, der inne i hjernen et sted. Kanskje noen tror at hele mitt hodet er besatt av Ironman og andre idrettsrelaterte målsetninger. Men neida, jeg skal nå avsløre at jeg i slutten av desember skal dra til Sør-Amerika i forbindelse med en annen drøm jeg har ruget på en stund.



Det er en fjelldrøm som heter Aconcagua. Aconcagua er et digert fjell, faktisk det høyeste utenfor Himalaya. Rett under syv tusen meter rager denne fjelltoppen som ligger i Andesfjellene i Argentina. Det er et fjell som kan bestiges av de fleste, men turen krever grundige forberedelser og en forståelse av hva man faktisk står ovenfor. Fjellet er ikke teknisk krevende, men allikevel tar det sine ofre hvert år. Det kan bli usedvanlig røft vær i denne steinrøysa hvor vind har rykte på seg for å kunne bli ekstremt kraftig, gjerne i kombinasjon med minus tjuefem grader. Da blir det kaldt, så sekken må være proppfull med varme greier.

For å komme til toppen går det an, som de fleste gjør, å søke hjelp hos en turoperatør med profesjonelt opplegg. Da får man hjelp til bæring av utstyr, matlaging og en noe lettere hverdag opp mot toppen. Da har man noen som passer på seg og sikkerheten blir bedre i varetatt.

Denne gangen har jeg og min (eld)gamle venn Rune Martin bestemt oss for å gjøre det hele på egenhånd. Bære, koke, gå, sove. Først og fremst blir det betydelig rimeligere på denne måten, men det vil også gi oss en større frihet til å planlegge alt selv og følge vår egen rytme. Det vil bli en tung bør for våre skuldre. Bokstavelig talt. Ser ikke bortfra at sekken kommer til å havne på godt over 30kg. Nesten halvparten av min egen kroppsvekt. Den største utfordringen blir nok allikevel høyden og akklimatisering. Skulle man bli høydesyk er det over og ut, og i verstefall helikopter ut av fjellet. Derfor må vi ta det rolig og slavisk følge en plan for hvor mange høydemetre vi skal forsere hvert døgn. Det blir en lang tur og vi regner 12-14 dager i fjellet. Det kan bli flere dager dersom været blir krevende.

Og hvorfor akkurat Aconcagua? Vel, den er en av de berømte seven summits http://lmgtfy.com/?q=seven+summits . Og et sted må man jo starte. Kanskje er Aconcagua bare en sub-drøm av det som er en mye større drøm, nemlig bestige alle de syv fjellene. Og det er selvfølgelig Mount Everest som er sjefen sjøl blant disse syv toppene. One day...





  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post91

Høst og Kråke

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, October 01, 2013 16:38:31

Man kan se på både kråkene og skjærene at det er høst i lufta. De forandrer seg. Ikke mye, men nok til at man ser det. For oss byfolk er det kanskje skjærene man ser mest av og følger mest med på, men jeg synes kråkene også oppfører seg bemerkelsesverdig på denne tiden av året.

Kanskje er det fordi trekkfuglene drar sydover. Det blir mer plass for de gjenværende å boltre seg på og du kan liksom se at de trives med å få mer plass for seg selv. Dompapen drar ikke sydover den heller, ei heller kjøttmeisen, men disse småfuglene ser ikke ut til å plage skjæra nevnenverdig. Ikke ser jeg så mye til dompapen heller, med mindre jeg henger ut et julenek i romjula, da dukker'n opp.

Om høsten har mange skjærebarn, dvs de som ble født om våren og ennå ikke har sett sin første vinter, fått et nervøst uttrykk i øynene sine. Trives med ekstra plass, men de leker på en mindre aggressiv måte nå og kanskje har de fått smake på de første ertende kuldegradene. Hvor har alle de andre dratt hen? Hva i all verden er i ferd med å skje med været?

Den flere år gamle kråka som er sjef på parkeringsplassen nedenfor bensinstasjonen, har begynt å spare på energien. Han vet hva som er i gjære. Sjefskråka vurderer nøye om det kommer biler, og hvor fort de kommer, før han tar seg bryet med å undersøke det hvite papirsøppelet som ligger midt på plassen. Han spankulerer rolig bortover, stopper innimellom og kikker paranoid rundt omkring for å vurdere situasjonen. Denne erfarne ringreven lurer nok på hvorfor ingen andre har hevet seg på papirsøppelet. Hvert år skjer det samme, mange drar og blir borte over vinteren. Han vet ikke hvorfor og liker det ikke.



  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post90

En uhyre morsom blogg

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, April 02, 2013 22:27:53
Ikke min blogg altså, men denne:

http://singelmann.no/

Vi single kjenner oss igjen i denne bloggen. Vi ler høyt og kanskje gråter vi bittelitt inni oss også. Et sikkert kjennetegn på god humor. Latter er som kjent sjelen som gråter.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post87

Slumring

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, March 05, 2013 13:49:07

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på min kjære lille hjemmeside. Ofte tenker jeg ikke så fryktelig lenge eller mye på den, men ofrer kanskje bare en bitteliten tanke om at det hadde vært fint om jeg ihvertfall skrev et eller annet. Dessverre kan det gå måneder mellom hver gang jeg poster et blogginnlegg. Og i dag tenkte jeg å forklare hvorfor det er slik. Om du tror du vet svaret, og at svaret simpelten er; "har ingenting å skrive om", ja tror du feil.

Hodet mitt, og ganske sikkert hodet ditt også, er fylt med tanker som svirrer omkring i høyt tempo oppe i skallen. Vi tenker ikke alle på det samme. Mange av tankene er av triviell art og handler for eksempel om dagligdagse beslutninger man er stilt ovenfor. Det begynner for meg allerede når vekkerklokka ringer og jeg gjør dagens første vurdering: skal jeg utsette alarmen 10minutter, eller ta tyren ved hornene og stå opp med en gang. Denne alarmutsetningen fører til dårlig tid. Dårlig tid til å dusje, spise og lete etter matchende sokker. Dårlig tid til å kikke i speilet etter utvekster som kan ha kommet i løpet av natten. Jeg liker å dusje lenge, så ofte er det ett av de viktigste argumentene for å ikke utsette alarmen. Stresset kan jeg leve med. Det er uhyret sjelden jeg mister t-banen. Og det er nettopp denne selvsikkerheten på å alltid komme i tide som er problemet. Den gjør at jeg noen ganger er villig til å korte ned på dusjen for å få ti minutter med verdifull morgenslumring i stedet. Slumring er noe av det jeg liker aller best. Bedre enn dusjing. Jeg stopper der.

Poenget mitt er at denne typen utgreiinger om dagligdagse tankerekker og indre diskusjoner, ofte er av liten interesse for den gemene hop. Så slikt skriver jeg sjelden (for sjelden?) om. Dessuten lærte jeg i norsktimene på ungdomskolen at man ikke skulle ha med lange og uvesentlige skildringer når man skrev stil(eller var det motsatt?). Jeg hatet å skrive stil. Nå savner jeg det. Kommer jeg noen gang til å skrive stil igjen? Troligvis ikke. Det skulle jeg tenkt på da jeg skrev min siste stil. Det må ha vært på videregående. Husker ikke engang hva jeg skrev om, men høyst sannsynlig var det et kåseri proppfullt med ironi.

Så kanskje er det ironisk nok på grunn av det jeg lærte i norsktimene at jeg skriver så sjelden blogginnlegg i disse dager.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post86

3D ThreeDee Sucks

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Sat, December 29, 2012 12:52:19

For ikke lenge siden var jeg på kino for å se den mye omtalte filmen "Hobbiten". Filmen ble vist i 3D. 3D betyr tredimensjonal og har effekter slik at man skal få dybdefølelse og en opplevelse av at det man ser på skjermen blir hakket mer realistisk og ekte. Men 3D på kino suger. Det suger Big Time. Joda, det er innimellom at effektene oppleves kule og morsomme, men dette veier ikke opp for de negative sidene.

Min første 3D film var Avatar. Det sugde den gang også, men da var teknologien ny og spennende, og jeg hadde store forventninger for videreutvikling av denne måten å lage film på. Dessverre har det ikke blitt bedre og føles faktisk litt dårligere. Skal ikke gi noen lang utgreining om årsakene, men hovedproblemet er i hvertfall disse forbannede brillene man må ha på. Aller først merker man at lyset på skjermen blir litt dempet når man tar de på. Deretter får man en følelse av å måtte anstrenge øynene på en kunstig måte. Det som til syvende og sist ødelegger hele filmopplevelsen, er fenomenet som kalles crosstalk. Kort fortalt betyr dette at man får svakt dobbelt/trippelsyn på en del objekter på skjermen. Særlig gjelder dette undertekster.

En annen "morsom" bi-effekt av å sitte med firkantede tullebriller på kino er at enkelte lyskilder rundt i kinosalen, feks. nødutganger, seteradmerking e.l., gir gjenskinn i brillene. Er du riktig uheldig har du en lyskilde litt bak og til siden for deg. Da vil dette lyset komme inn fra siden og speiles på innsiden av brillene dine.

Konklusjon: For en god og avslappet filmopplevelse, dropp 3D. Det er mulig å se 2D(vanlig) versjon av de fleste filmer.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post85

Ironman Lanzarote 18.mai 2013

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Mon, November 12, 2012 13:22:24
Ironman Lanzarote Ni Trettini

Høye mål
er føde for sjelen
Jeg puster og trener
tenker og lengter

Jeg drømmer jeg svømmer
drukner i havet
Sykler i motvind
løper helt sløvet

Jeg våkner svett
med bankende hjerte
kjøper meg tid
med konstruktiv tanke

Jeg har så mye
jeg må gjennomføre
Stadig vekk kjepper
stikkes i hjulene

Vil jeg
så kan jeg
Skal jeg
så må jeg

Legger meg selv i press
Øker det indre stress
Målet er klart
Til mål fra start
Så fort som bare jeg kan klare

18.mai 2013

  • Comments(2)//www.ole-m.com/#post83

Electric Future

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, September 25, 2012 12:24:49

De som kjenner meg godt vet hvilken forkjærlighet for el-biler jeg har, og alltid har hatt. Har nok skrevet litt om det før også, men føler det er på tide å gjøre det igjen. Hvorfor? Jo, fordi det i disse dager kommer en bil på markedet som rett og slett tar pusten fra meg. Den har fantastisk rekkevidde (420km+), god plass(5pers), guddommelige kjøreegenskaper, ekstrem ytelse(0-100 4.4sek), er nydelig å se på og er spekket med teknologisk snadder. Den er fremtiden. I dag. Les testen her:

http://www.wired.com/reviews/2012/09/tesla-model-s/

Innimellom er det noen forskere og andre kverulanter som våger påstå at el-biler slett ikke utgjør noen miljømessig fordel. Jeg lest noen slike rapporter og forsøkt finne ut hva ankepunktet deres virkelig er. Og hovedproblemet synes være at å lade opp el-biler med elektrisitet produsert fra kullkraftverk i Kina er en dårlig ide. Enig. Kullkraftverk forurenser fryktelig og en bil med moderne forbrenningsmotor vil til sammenlikning komme gunstig ut. Men hvem har sagt at vi på død og liv må lade opp el-bilene våre med kullkraft i all fremtid??

Det noen av de få kverulerende forskerne helt ser i bort fra er det som kalles fornybar energi. Det satses enormt på dette rundt omkring i verden og potensialet er enormt. Kverulantforskerne synes også å se bort fra muligheten til å faktisk rense utslippene fra kraftverk. De toner i tillegg ned betydningen av at en el-bil er svært energieffektiv sammenliknet med en forbrenningsmotor. El-biler handler ikke kun om CO2 og klimaendringer. Det handler om energieffektivitet og muligheter til å frakte folk og fe fra A til B UTEN å være avhengig av fossilt brennstoff. Infrastrukturen er ikke ferdigutviklet, men til sammenlikning fantes det hverken bensinstasjoner eller motorveier da de første bilene så dagens lys.

Fakta er at en el-bil ladet opp med strøm fra vannkraft her i Norge slipper ut null CO2 og null NOx. Svært mange av verdens storbyer sliter med høy luftforurensing. Om man gikk over til elektrisk drift av kjøretøy ville luften for byens/verdens innbyggere blitt bedre. Det er et faktum. I Oslo snakker man til og med om å forby dieselbiler enkelte dager om vinteren grunnet svært dårlig luftkvalitet.

Gode forskere ser alle sidene av en sak. En god forsker vil få frem i lyset ting vi ikke hadde tenkt på og hjelpe oss til å ta beslutninger, forstå ting og satse på rett teknologi. De forskerne som mener el-bil, som teknologi, er lite miljøvennlig prøver kanskje å påvirke oss i en viss retning. Har de en skjult agenda? De ser dessverre kun en side av saken. De har hengt seg opp kullkraftscenarioet og evner ikke se det store bildet. De evner ikke se at måten vi mennesker lager og bruker energi er i endring og at el-bilen vil komme til å få en sentral rolle i nær fremtid. Dessuten vil biler som går helt stille, er nydelig å kjøre(rask og myk), kan lades om natten og er billig i drift definitivt bli foretrukket av folk flest når rekkevidden blir god nok. Og med Tesla Model S er vi allerede der. Så nå må jeg begynne å spare.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post82

Hva skjedde med triathlonvloggen?

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Sat, May 19, 2012 22:08:44

Jeg hadde jo så store planer for video-blogg-virksomhet i vinter. Jeg tenkte jeg skulle filme meg selv ved jevne mellomrom og fortelle litt om hvordan min trening mot sommerens Ironman debut gikk for seg. Hittentils har jeg kun lagt ut to videoer. Jeg filmet riktignok en tredje bloggsnutt også, men den ble preget av tull og tøys. På slutten av filmen lager jeg en slags maske av dopapir og later som jeg raner en bank. Desverre er jeg ikke tøff nok til å legge ut slikt på den åpne, vide verdensveven.

Det stod "Seriøs" på russelua mi, den gang jeg var russ. Det var liksom navnet jeg fikk av russekomiteen, en gjeng med kule folk jeg ikke egentlig kjente. Jeg forstod aldri helt om det var ironisk ment. Uansett var det nok til at jeg forstod at forskjellen mellom den personen man føler man er, og den personen folk tror du er, den kan være ganske stor. Så får man spørre seg om det egentlig gjør noe. Faktum er jo at ens egen oppfatning av seg selv ikke nødvendigvis stemmer den heller.

Triathlon. Jeg har de siste ukene hatt vondt i kneet. Dette er sykkelrelatert og sykkelformen er ikke all verden. Heldigvis har mine kranglete leggmuskler plutselig vist tegn til å ville spille på lag. Så om sykkelformen er laber, er løpeformen bedre enn den har vært på mange år. Jeg ser et lys i tunnellen for at jeg skal klare å løpe brukbart i de nært forestående triathlon. Svømminga derimot... Jeg klarer nå å crawle et godt stykke (1000m++) uten å føle at jeg drukner. Desverre står farten på stedet hvil. Jeg er nødt til å få ut fingeren for å få orden på teknikken.

Helt til slutt et bilde tatt fra leiligheten min for en liten stund siden.

  • Comments(1)//www.ole-m.com/#post79

What about HV

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Sun, March 11, 2012 17:47:49

HV

Det er faktisk mulig å skrive en blog-post som ikke handler om mine ustødige skritt mot den kommende Ironman debuten eller om terrengsykling og annen sport. I stedet har jeg lyst til å skrive noe om hvordan det føles å være del av Heimevernet også kjent som HV. Og det føles fryktelig teit å være Heimevernssoldat. HV er jo en gjeng med "soldater" som skal være i stand til å gjøre en eller annen slags jobb for fedrelandet i perioder hvor det måtte trenges. Det virker som politikere og forsvarsfolk tror at HV er løsningen på en del akutte problemer. Jeg derimot mener at HV er et luftslott. Et ganske lite og ganske stygt slott. Man trenger kanskje soldater, men da får man skaffe seg ordentlige soldater.

Like etter det horrible terrorangrepet i fjor ble jeg innkalt til tjeneste. Tydeligvis var det behov for vaktfolk og da gjerne soldater som kunne bidra til å stabilisere situasjonen. Heldigvis ble hele greia avblåst og jeg slapp å møte opp i sivile klær (uniformen var stjålet en tid i forveien) med AG3'n på skulderen og hundre patroner i en pappeske. Det skal sies at jeg var i førstegangstjeneste like før årtusenskiftet og at jeg ikke egentlig var skikket til hverken å skyte eller stå vakt. Heldigvis er jeg temmelig stabil rent psykisk, men det er mer enn hva jeg tør påstå om mine medsoldater. Mange av de som er i min HV-tropp har ikke skutt eller lekt soldat på årevis og de aller fleste hater HV både dypt og inderlig. Jeg tror samfunnet skal være glad for at de slapp å se oss surre rundt med skarpladde gevær i en krisesituasjon.

Noen måneder senere ble vi kalt inn til den øvelsen vi burde ha vært på i forkant av en evt. krisesituasjon. Bedre sent enn aldri som dem sier. Heldigvis fikk jeg litt over 200kr for fire dagers tjeneste. Disse fire dagene gikk med til å skyte, trene på vakthold og noe annet småtteri som jeg har glemt nå. Vi ble proffe soldater over natten. Det jeg husker aller best var samtalene vi gutta hadde på rommet (vi slapp telt) mellom slagene. Jeg var den yngste på rommet (!), men samtidig den med mest militær erfaring. De andre hadde familier, unger og andre ting som de fortalte om. Noen angret på at de hadde kjerring, for hvis de var aleneforsørgere ville de sluppet å dra på øvelse. En annen klarte å skryte på seg vond rygg og ble dimmitert. Vi andre satt slukøret tilbake og la planer for hvordan vi skulle klare å unngå øvelse til neste gang.

Jeg kunne skrevet og skrevet om det store fjolleriet jeg mener HV egentlig er. Kanskje skriver jeg mer en annen gang. Siste ord i denne saken er ikke sagt.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post78

Kynisk Schynisk

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Mon, November 28, 2011 16:19:44

Nå for tiden bor jeg ikke lenger på Ammerud. Jeg bor på Oppsal. Forskjellene er ganske store. Først og fremst har jeg større plass. Dernest har jeg fått noen superrøykere til naboer som bor rett under meg. Denne superrøykingen gjør at jeg både titt og ofte får røyklukt inn på soverommet og på badet. Ordensreglementet er fylt med regler for alt mulig rart man ikke skal få lov til finne på. Det er feks. ikke lov å røyke i oppgangen eller bråke om natten. Men det finnes ingen lover mot å røyke så hardt at naboene ufrivillig blir passive røykere. Jeg lurer på om noen har prøvd denne problemstillingen i rettsvesenet. Kan man nekte noen å røyke i sin egen leilighet dersom det plager andre?? Kanskje blir det meg som tar dette til retten. Men så lenge det blåser lett fra sør synes problemet, for min del, å være minimalt. Så får vi se.

Ellers kan jeg nevne at jeg har litt utsikt, eller flott utsikt, som megleren kalte det. Kan se Holmenkollen fra både stue og kjøkken. Det er riktignok et tre som står veldig i veien for utsikten, men det får jeg bare leve med. Har ikke tenkt til å stå å glane ut av vinduet hele dagen. Ikke før jeg blir gammel.

Ironman på Hawaii er et av de kuleste idrettsarrangementene i verden. Det er så kult at man ikke bare kan melde seg på. Man må kvalifisere seg. Og kvalifiseringen er fordelt per årsklasse(evt. proffklassen), så kampen om plassene er knallhard. Jeg har fryktelig lyst til å være med, men innser (etter studier av de siste års resultatlister) at det skal holde hardt. I det minste har jeg begynt å trene litt svømming. Om ikke annet kan det være gøy å få til denne fordømte crawl teknikken. Tror syklingen skulle gå relativt greit (!?), løpingen går med mye trening(...), men det å ikke drukne i havet med magen full av vann, det kan bli en verre oppgave. Derfor må jeg forsøke å bli venn med det våte element, som desverre er klorvann på denne tiden av året.

Så til slutt et bilde av en okse. Og jeg spanderer en porsjon frokostblanding på de som kan gjette hvor dette bildet er tatt hen.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post75

neW yorK

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Tue, August 02, 2011 20:23:58

Hei sveis.

Som den årvåkne leser garantert har fått med seg; jeg oppdaterer bloggen ganske så sjelden. Desverre er dette et vanlig fenomen blant bloggere. Jeg forsøker allikevel å holde det på et sånn passe labert nivå og skriver helst når jeg virkelig har noe å melde om. I går kveld blant annet, forsøkte jeg jage en nattsvermer ut av huset. Jeg mislyktes og nattsvermeren måtte bøte med livet. Den ligger nå i en plastpose og råtner sammen med annen søppel. På kjøkkenet. Under vasken. Der søppelposer ofte er.

New York. Jeg besøkte denne utrolige storbyen for et par uker siden. Førsteinntrykket var temmelig intenst, med neonlys, bråkete trafikk og tett med turister. Etter hvert fikk jeg mer oversikt og lærte meg byen litt å kjenne. I løpet av en uke fikk jeg besøkt noen interessante turistmål som feks. Frihetsgudinnen, Empire state building, Central Park m.m. Jeg kan ikke si at det var min mest fantastiske ferie, men det er unektelig svært lærerikt å besøke en av verdens mest betydningsfulle byer. Nå vet jeg hvordan det ser ut der og kan kjenne meg igjen neste gang jeg ser action movies derfra på TV. Syyykt mye gule drosjer forresten.

Jeg vandret nok mer rundt i NYC enn gjennomsnittsturisten, enkelte dager opp mot 8 timer. Jeg hadde også en sykkeldag hvor jeg passerte Brooklyn Bridge og suste litt rundt i Brooklyn og så igjennom Harlem på hjemveien. Det gjorde meg solbrent på oversiden av hendene. Lenge siden jeg var solbrent der sist gitt. Sykkelturen tok omtrent 7 timer. Så jeg kunne nok ikke hatt med kjerring og unger om jeg hadde det. Da måtte vi tatt bussen.

Jeg orket ikke shoppe noe særlig. Nok av butikker, standard priser og ok utvalg. Forskjellene mellom norske og amerikanske butikker er ikke så store som man skulle tro, og det føltes litt meningsløst å tilbringe tiden inne i klesbutikker når man i stedet kan utforske byen. På Manhattan er det skyskrapere. Plenty of them. Jeg har alltid vært fascinert av høye, mektige bygninger. Spesielt på avstand er derfor - i mine øyne - byen ganske så vakker. Det er i tilllegg masse små parker rundt omkring hvor folk lufter de små hundene sine og føler at de er i verdens sentrum. Det kan hende de har rett faktisk.

Jeg skal legge inn noen bilder så snart jeg får tilgang på en SD-kort leser.

Edit: Bilder fra New York kan nå sees på http://bilder.ole-m.com

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post73

Alive, for now

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Sun, April 24, 2011 16:28:18

Mye i livet handler om å overleve. Jeg var vel aldri i direkte livsfare under min reise hjem fra Nepal, men visse utfordringer ble jeg i alle fall utsatt for. Såpass krevende var reisen hjem at jeg nå har blitt syk på nytt. Bare en lett forkjølelse denne gang og det skal jeg nok klare å riste av meg.

Etter et par dager med vandring ned fra fjellet kom jeg + sherpa og bærer frem til Lukla, en liten fjelllandsby med psyko-flyplass. Tidlig langfredags-morgen satt jeg på denne flyplassen og ventet spent på flyet mitt. Det er stor usikkerhet rundt disse småflyene som går i rutetrafikk mellom Lukla og Kathmandu. Været er nemlig av så stor betydning at det ikke er uvanlig å måtte vente i dagesvis på fly. Jeg ble fortalt en historie om et reisefølge som måtte vente i 12 dager på godt vær. Dette førte til at folk ble sinte og at en engelskmann klikket totalt og knuste vinduer på flyplassen med en stol slik at det kom glasskår ut på rullebanen. Denne morgenen virket været godt, men jeg fikk ekstra spenning ettersom sherpaen, som hadde flybilletten min, klarte å forsove seg. Han kom til slutt og jeg fikk plass på et fly.

Rullebanen er i sterk oppover/nedover -bakke(ettersom om man lander eller tar av) og flyturen er ganske fantastisk. Propellflyet med ca 10-16 passasjerer går noen steder tett over terrenget og man bør ikke ha flyskrekk. Det finnes noen fantastiske videoer på youtube som viser hvor crazy dette opplegget er. Denne (i dårlig kvalitet) viser hva som skjer om det ikke er godt vær:

http://www.youtube.com/watch?v=fa5XRR88uPY

Da jeg hadde overlevd flyturen kom jeg til Kathmandu og ble hentet av kona til en av sherpaene i gruppa vår. Hun tok godt vare på meg og vi gjorde forskjellige ting sammen denne lange fredagen. Jeg fikk bli med hjem til huset deres, som forresten var av mye høyere kvalitet enn hva jeg fordomsmessig hadde trodd på forhånd. Selve bygningen lå i et området som kunne minne om slum, men ellers var det ok. Vi besøkte legevakten, kjøpte flybilletter hos Etihad Airlines, besøkte Monkey Temple og dro på shopping. Den uforglemmelige kronen på verket var at hun kjørte moped og jeg satt bakpå. Vi fartet rundt i den livsfarlige trafikken hvor man stort sett gjør som man vil. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle dø eller bli lemlestet, men klarte allikevel å storkose meg. Været var godt og jeg kjente den varme vinden, iblandet eksos og støv, suse i skjegget. At veiene er av superelendig kvalitet var bare morsomt på en tohjuling. Senere på dagen fikk jeg hjemmelaget middag og kunne vente utålmodig på hjemreise.

Nå er jeg hjemme og er skikkelig sliten. Jeg har en jobb å gjøre hva kommer til spising, men også den utfordringen skal jeg forsøke å ta.

  • Comments(3)//www.ole-m.com/#post70

Nesa Hjem

BetraktningerPosted by Ole-Morten Munz Wed, April 20, 2011 12:58:06
Etter dagevis med lunken helse, fikk moralen min nok og jeg bestemte meg for et par dager siden aa dra hjem. Magen spiller ikke paa lag og jeg har hatt hold/sting/vondt i magen naar jeg gaar i snart fire dager. Mentalt har jeg slitt nok og batteriene er i ferd med aa tommes. Derfor har jeg ikke motivasjon til aa vaere med resten av gruppa opp til Island Peak naa paa fredag. Heldigvis har jeg faatt med meg Everest Base Camp (der de virkelige klatrerne lader opp ved foten til Mount Everest) og jeg klarte til og med aa bestige smaafjellet KalaPattar (5545moh) i gaar. Morsomt aa endelig fole hoyden paa pusten.

Det aa reise hjem er en ganske komplisert affaere og jeg maa regne to dagers vandring foer jeg er i Kathmandu. Med meg paa laget har jeg en Sherpa og en baerer. Jeg presiserer nok en gang at en baerer og en Sherpa er to forskjellige ting. Baereren min er en gammel fyr, senete og tynn, som putter bagen min oppi en kurv og bruker hodet og kropp som godt han kan for aa drasse paa lasten. Han holder godt folge i nedoverbakkene, men vi knuste ham med over en time paa dagens siste etappe. Jeg har forresten faatt en ganske urban sherpa(han kjorer fete solbriller) og jeg dro i fra han ogsaa i siste stigning. Han har sagt til meg at i morgen skal vi gaa rolig. Tre ganger har han sagt det.

Det foles fryktelig feil aa bruke baerer til bagasjen. Det er en slags slavehandel og kunne jeg velge ville jeg tatt bagasjen min selv. Aldri om jeg drar til Himalaya paa disse premisser igjen. Selvfolgelig faar stakkaren et levebrod og det er kanskje bra, men det er noe guffent over en hvit mann som maa ha hjelp av en utmagret, om enn megasterk, fattigmann. Baererne her oppe er det masser av og de imponerer meg alle med usannsynlig baerestyrke. Hadde de hatt et bedre liv paa kontor? Vet ikke.

Sherpaen min som kjoerer den knallharde stilen med shades og caps holdt paa aa gaa paa en smell. Capsen skygget for solen, og ogsaa for utsikten til en fjellkant. Han skallet rett i med hue og gikk ned i knestaaende. Etter et par minutter var han paa beina igjen. Denne toffingen har forresten jobbet paa sushiresturant i Norge.

Det er faktisk litt deilig aa vaere paa egenhaand, fri fra den moraliserende - naa skal vi gaa sakte - gruppa. Det luktet liksom ikke som en bragd aa bestige Island Peak sammen med en godt trent turistgruppe, selv om det utvilsomt ville vaert deilig aa ha klart det. Derfor sitter jeg her i Namche Bazar med litt vond mage, tynnere kropp enn vanlig, mentalt underskudd og god samvittighet vel vitende om at jeg kun har en dagsmarsj og to overnattinger foer jeg kan fly hjem til Norge.


  • Comments(2)//www.ole-m.com/#post69
Next »