ole-m's blog

ole-m's blog

About this blog

It's a blog - like so many others - with no defined goal. It describes fragments of the bloggers life. You will find stories about sport, epic adventures to foreign countries and less important stories about everyday happenings.

I vinden - Ironman Lanzarote 2015

SportPosted by Ole-Morten Munz Fri, May 29, 2015 17:43:08

Sanden er alltid kald på Ironman-morgenen. Det er heldigvis sjelden man er på stranden så grytidlig om morgenen, og må man det allikevel slipper man som regel å gå barbeint. Men ingen sko på svømmeklare Ironmen. Det slår meg allikevel at dette moderate ubehaget - de fuktige og kjølige sandkornene som klamt omgir føttene - er av særdeles liten betydning når dagen som ligger på lur skal dele ut et helt arsenal av langt mer kraftfulle følelser.


En svak nervøsitet bobler under huden, men jeg rusler alltid bare helt rolig mot start, mellom andre Iron- menn og kvinner, mennesker i sorte neoprendrakter med badehetter trukket godt nedover ørene. Jeg klarer ikke å ha et normalt forhold til dette. Når solen endelig står opp, speakeren skrur på mikrofonen, begynner å snakke om hva vi har i vente på bredt amerikansk og setter oss alle i show modus, da reiser nakkehårene seg. Vi jubler. Vi vet at dette er idioti og galskap. Vi står der alle sammen i gummidraktene våre, tett i stim og vet at vi driver med noe helt spesielt. Det passer ikke for alle. Slik vil vi at det skal være. For å kunne kalle deg selv en Ironman må du først svømme 3.8km, deretter sykle 180.2km og tilslutt dra på deg joggeskoa og løpe en maraton på 42.2km. Det finnes en hel rekke av gode og dårlige årsaker til at folk deltar på dette. Det handler allikevel aller mest om å flytte egne grenser. Du flytter de så mye at du, hvis du orker å holde det gående til målstreken, lurer på om grenser egentlig finnes. “Normal limits do not apply” heter det på Ironmansk.




For meg fremtoner svømmingen seg som en kamp på liv og død, en innføring i hvordan det er å leve som sild i stim. De tyve første minuttene er en begredelig opplevelse for oss landkrabber, oss i startfeltet som ikke svømmer særlig bra. Jeg har ikke glemt det hælsparket jeg fikk i nesa, albuen i ribbeina eller han som svømte over meg. Jeg vil glemme alt det der og huske den euforiske følelsen av å bli født på ny, stige på land for å rive av meg våtdrakt og svømmehette. Ferdig med den bitre forretten, puster endelig fritt og kan begynne på hovedretten; en enorm biff som det blir smertefullt å fordøye. Desserten bekymrer meg ikke, jo kanskje litt, men den er fortsatt så uendelig langt unna. På Ironman Lanzarote år 2015 tar jeg meg god tid i vekslingsfeltet. Jeg trenger å bli smurt inn med solkrem og finner en hjelper, ei godt voksen skravlesyk dame. Det er hyggelig, men jeg har virkelig ikke tid til koseprat. Dessuten har jeg dratt på meg den trange tri-toppen på vranga. Dette kunne ikke skje. Den må av, og på igjen, men ruller seg rundt den våte og solkremtilgrisete huden på et obsternasig sett. Når jeg løper for å finne sykkelen min har den gjemt seg i vekslingsfeltet. I mange smertefulle sekunder leter jeg febrilsk etter den. Noen våkne tilskuere oppfatter min desperasjon og roper til meg og peker meg i retning av hvor den står. Det ble noen uendelig lange minutter i T1.




Jeg bestitter egenskapen av å være brukbar på sykkelen. Dette, i kombinasjon med treg svømmetid, gjør at jeg får kjenne meg som supermann de første kilometerne på sykkelen. Jeg formelig suser forbi Ironfolk og omdefinerer grensene for hva som er lovlige og trygge forbikjøringer. På mange og lange treningsturer har jeg erfart kroppens lunefulle natur. Spesielt en ting har jeg lagt meg i minne; det vil gå opp og ned både mentalt og fysisk, men jeg vil komme meg i gjennom det. Beina vil bli slitne, psyken vil fortelle meg at nå er det slutt og disse jobber i mot meg ved ujevne mellomrom. På trening har jeg lært meg at det er ved to-timers merket at beina gir de første signaler om at slitet begynner. Og når min instilling mot løpet endrer seg vet jeg at jeg skal få i meg næring og roe det hele ned et hakk. Naturen på Lanzarote er heldigvis ganske fantastisk. Enkelte steder på øya kan landskapet synes like ugjestmildt som en fremmed planet. Sort lavastein dekker landskapet komplett i digre skarpe knekkebrødliknende klumper. Lavaen fløt her for ikke mange hundre år siden. I enorme mengder. Dette ofrer jeg noen få tanker for å glemme slitet der jeg sitter godt sammenhuket i aeroposisjon på sykkelen, heftig kjempende mot motvinden, kvalme og tamme bein.




Ironman-matpakka er en ekkel og klissete suppe. Kun flytende føde er den gyldne regelen. Det er erfart av mosjonistene og presisert av de erfarne legendene i gamet. 400kcal per time tilsvarer ca to små pakker med gel - en slags sirup av karbohydrater - samt noen hundre ml med tykt blandet sportsdrikk. Hver atlet må møysommelig finne sin ideelle blanding. Det er mange produkter å velge mellom. Raske og trege karbohydrater, god smak, rar smak og vond smak. Små pakker, store pakker, med og uten koffein. Noe tåler magen, annet tåler den ikke. Det er på trening og tidligere konkurranser kunnskapen om dette bygges. På race day må du aldri finne på noe nytt. Aldri. Denne gang hadde jeg allikevel med meg noe nytt(!), nemlig sports-godteri som minner mistenkelig om vingummi. De er gode og fungerte som en mental gulrot da de skulle inntas etter ca 4 timer, først og fremst som en herlig avveksling fra gel’ens tyranni. Oppi alt dette bestod kosten av én salttablett pr time inkludert ca 500ml vann. På min aller første Ironman ærklærte tarmene mine krig mot kroppen de siste timene. På min andre spist jeg for lite og fikk et blodsukkerfall som tok meg igjennom min mørkeste idrettsopplevelse noen sinne. Et par år senere har jeg nå lært - the hard way - hva jeg må gjøre. En real magesmell inkluderer (men er ikke begrenset til) kvalme og akutt diaré. Akutt diaré under en maraton i stekende sol på en strandpromenade fylt med mennesker, er noe av det en Ironman frykter aller mest. Det er faktisk noe alle mennesker i alle aldre og ulike livssituasjoner helst ønsker å unngå. Med dette i bakhodet forsøkte jeg slavisk å holde min nøye planlagte ærnæringsplan gjennom syklingen.




Motbakker er i utgangspunktet greit. “Hold frekvensen oppe på beina og ikke push for hardt”. Men det er fankern ikke så lett når all luft fra det nordlige Atlanterhav på en og samme gang har bestemt seg for å feie over øya. Det var flere enn meg som fikk mentale utfordringer i de totalt 2550 høydemeterne som skulle forseres. Det er spesielt et parti som går fra havnivå ved den kuleste surfestranda på Lanza, og opp til et av høyeste punktene ca 600m som tok avsindig mye kraft å forsere. Bakken er ganske slak i bunnen, går så litt nedover, litt bortover før den strammer seg gradvis til opp mot toppen. Og vinden ble bare mer og mer hissig, i motsatt retning av det vi skulle selvfølgelig. Selv om bena nå begynte å klage, merket jeg at noen av de som lenge hadde ligget foran meg kom nærmere og tilslutt lot seg enkelt passere. Å føle seg sterk midtveis i en Ironman er en meget positiv følelse, spesielt når man sykler på første gir og sykkelen såvidt rører seg. De små landsbyene med heiene tilskuere var kjærkommen avveksling fra det øde lanskapet, solen, vinden og bakkene. Positive tanker skaper ny glød i det indre bålet som, helt ærlig, blir litt og litt svakere utover dagen.


“Kommer beina til å tåle løpinga?” Spørsmålet dukket opp stadig oftere, spesielt når jeg kjente at jeg denne gang hadde syklet hardere enn vanlig. Den tøffe løypa gjør også at sykkeletappen er minst en time lengre enn vanlige Ironmanløyper. Dette betyr også daffere bein for desserten.




Kort fortalt er desserten en løpetur tre runder frem og tilbake på strandpromenaden i feriebyen Puerto Del Carmen. Tilsammen 42km på asfalt og murheller i en sol som står rett over hodene. Ikke en gang vinden klarer å kjøle tilstrekkelig midt på dagen. Det er tilskuere i alle mulige fasonger, de mest synlige er engelskmenn, enten kritthvite eller knallrøde, like opptatt av øl og røyk som av idrett. Tjukke, klumpete, tynne, høye og små, men uansett uproporsjonerte kropper forfriskende langt unna kroppsidealet som mediene maser om. Noen sitter på pub’er langs løypa, andre sprader rundt i slippers. Navnet mitt står på nummeret jeg har på magen/over skrittet, så noen “You go Munz!” får jeg høre underveis. Kjærkommen heiing som er nesten like motiverende som den jeg får fra mine foreldre. De har vært mitt team her på Lanzarote. Jeg løper for meg selv, men også litt for dem. Skal fullføre med stil. Ambisjonene er skyhøye de første to milene. Har gått over til inntak av kun Cola da magen har begynt å krampe seg. Jeg løper ikke på full maskin, men forsøker å holde jevn fart.


Planen er å pushe knallhardt siste 10km. Det er lett sagt. Det er umulig å få til. Etter 32km løping begynner kroppen å svikte. Beina har ikke mer å svare med og kroppsholdning faller sammen. Ser jeg ut som en potetsekk nå? Er jeg en potetsekk? Det rører seg fortsatt fremover, men lysten på å fullføre har begynt å bli sterkere enn lysten til å presse mot mål på kortest mulig tid. Det er kun vonde følelser igjen av Ironmanopplevelsen. Jeg vet at jeg ligger sånn cirka ganske høyt oppe sammenlagt, men vet ikke mer spesifikt enn det. Jeg tar meg selv i nakkeskinnet og skviser kroppen som ei vond, dypt innebygd kvise. Innebygde kviser er lumske på det settet at det noen ganger aldri kommer noe ut, det gjør bare vondt. Denne kvisa derimot, vil slutte å smerte dersom jeg bare når mållinjen. De siste kilometerene er lange som vonde år og jeg finner ikke lenger noen glede i å bli heiet på av de mange tilskuerne som står tett i tett mot mål. Hvorfor løypa blir lengre og lengre mot slutten er et av livets store mysterier. Det er akkurat som om Einsteins relativitetsteori eksemplifiseres rett foran øynene mine. Det går nesten i sort, men så kan jeg endelig, nesten vantro, rekke armene sånn halvveis opp i lufta mot mål. Jeg krysser et bredt målbånd som et par jenter holder opp over finish line. Jeg føler meg et stakket sekund som en ekte vinner. Så kan jeg legge meg ned. Det har jeg fortjent. You are an Ironman!






  • Comments(5)//www.ole-m.com/#post94

Er fremgang godt nok?

SportPosted by Ole-Morten Munz Wed, September 18, 2013 21:16:08
It's what I do
I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg noe om at jeg ønsket å reise kjerringa, trene mer, komme sterkere tilbake, eller noe i den duren. Og det har jeg forsøkt. Om jeg lyktes eller ikke er jeg faktisk litt usikker på, men det føles som om jeg har utrettet noe positivt i alle fall.

I sommer har jeg trent ganske mye. 10-12 timer i uka eller rundt deromkring. Planen var å delta i langdistanse-triathlon/IM 70.3 i Haugesund(også NM), men et par dager i forveien fikk jeg en mage/tarm infeksjon av den hissige sorten. Lå på isolat på sykehuset et par dager, men mistet nok ikke så mye mer enn litt over en uke med trening. Hvor bra jeg kunne gjort det i Haugesund får vi aldri vite. Uansett var jeg i enormt mye bedre form enn ved tilsvarende tid i fjor.

Avbrekket gjorde meg mer motivert for Ironman (IM) i Wales. Kunne nok trent enda mer og hardere, men litt småproblemer med leggmuskler og kne gjorde at jeg lå på terskel av det kroppen tålte allikevel. For at jeg skal kunne lykkes med en Ironman er jeg avhengig av endel lange sykkelturer, helst opp mot 5 timer eller mer. Har jeg ikke noen slike i beina slokner jeg etter 2-3 timer, nettopp slik jeg gjorde på Lanzarote.

Det opplevdes som et hestespark i ballene da jeg ca to og en halv uke før IM Wales kjente at en forkjølelse hadde tenkt å komme på besøk. Det ble et langvarig besøk med omtrent 14 dager helt uten trening. Jeg var fortsatt slimete og tett i bihulene da vi reiste til Wales. Alle ambisjoner om å kvalifisere meg til IM på Hawaii var forandret til et ønske om å i hvertfall kunne delta og å fullføre uten å få varige men. Jeg hadde en lett løpetur noen dager i forkant av konkurransen, hvor jeg forøvrig også forstuet den ene ankelen littegrann. Var det uflaks-guden som testet meg?

"Bring it on, jeg skal delta uansett"

Team Munz på vei i leiebil i et land hvor alle kjører på feil side av veien, hvilket man kan lese av Kariannes ansiktsutrykk.

På plass i Tenby.

Slik ser det ut i Wales.

Race-planen ble endret til en plan hvor hovedmålet var å holde igjen farten på sykkelen og få i seg nok næring. Svømmingen kommer først, men er uansett en kamp for livet med andre desperate triathleter som forsøker å svømme gjennom, over og under deg. Saltvannet fikk renset ut litt gjenværende grums fra bihulene og jeg ble minnet om at jeg ikke hadde svømt på tre(!) uker. Jeg sløste bort mange minutter i vekslingsfeltet på å ta på meg litt for mye klær alt for sakte. Det gjorde egentlig ikke noe ettersom jeg i mitt hode var ute på rolig langtur. I Wales var det forøvrig 1,3km løping gjennom byen fra stranden til sykkelen. Vekslet som nummer 403...

På sykkelen kjentes beina helt brukbare, men sirkulasjonssystemet syntes å være i sjokkmodus. Det utviklet seg til en ganske heavy hodepine av typen dunk-dunk i takt med pulsen. Dette forsøkte jeg å ikke tenkte på og jobbet heller med arbeidsoppgave nummer en; holde igjen farten. Dessuten er det nok minimal sannsynlighet for at blodårene faktisk sprekker ved tinningen. Ingenting å bekymre seg for. Hodepinen gav seg da også etter fire, fem timer. Allikevel hentet jeg igjen en bøtte med konkurrenter underveis og var omtrent nummer 122 ut på løpingen. I ettertid ser jeg at jeg kunne syklet betydelig fortere, men jeg vet jo ikke hvordan løpebeina da hadde vært.

Et utvalg gel'er som jeg brukte underveis. Har begynt å få en god ide om hva som fungerer for meg nå.

Løpingen ble en fysisk og mental berg og dal bane på 42km. Opp og nedturer, i takt med løyeprofilen. Knallhard løype til å være en Ironman. Jeg gikk sukkertom et par ganger, men klarte å trykke ned noen ekstra energigels (thank you lillesøster og mamma) hvilket ga meg ny energi. Alt i alt løp jeg veldig bra selv om jeg tapte mye tid hver gang jeg trodde at løpet var kjørt. Beina blir selvfølgelig dritvonde siste mila, men når du vet at det kommer, så takler man det bedre. Sammenliknet med Lanzarote løp jeg som en gazelle denne gangen. Har trengt en bekreftelse på at jeg kan løpe fort på slutten. Nå vet jeg at jeg kan det, hvilket betyr at jeg blir enda raskere neste gang.
Kom i mål som nummer 18 i min årsklasse og 77 totalt. Det er ikke sånn helt gærent faktisk. Allikevel unnlater jeg å fortelle hele sannheten dersom jeg ikke forteller at jeg er litt skuffa. Men det er vel bare å reise seg opp og børste skuffelsen av, som flass fra skuldrene, og prøve igjen ved en senere anledning. Da i enda litt bedre form.


Tom.







  • Comments(3)//www.ole-m.com/#post89

Damn you, Ironman

SportPosted by Ole-Morten Munz Wed, May 22, 2013 15:23:39

Den menneskelige psyke,

hvis det er det man kaller den, er uforutsigbare greier. Grunnen til at jeg sier dette er fordi jeg stusser litt på min egen reaksjon på hva som skjedde nå sist helg. Lørdag 18.mai var nemlig datoen for Ironman på Lanzarote. Jeg hadde forberedt meg i en 6 måneders tid og tok utfordringen med moderate forventninger og store drømmer. Oppkjøringen hadde vært trøblete med skuldervondt og kneskader. De siste ukene før start fikk jeg i tillegg diffuse beinsmerter som tvang meg til reduserte treningsmengder. Men har man meldt seg på, ja da har man faktisk meldt seg på. Min hemmelige drøm er å kvalifisere meg til alle Ironmankonkurransers store mor på Hawaii, men jeg visste at dette nok var utenfor rekkevidde denne gangen.

På bildet under monterer jeg sykkelen min utenfor den flotte villaen vi leide på Lanzarote, Villa Aloe.

Ironman er 3,8km svømming etterfulgt av 18mil på sykkel og med en maratondistanse, dvs 42km løping, som avslutning på dagen. Mitt sterkeste kort er løpingen, med sykling som en god nummer to og svømmingen som klart svakeste øvelse. Under normale omstendigheter vel og merke. Ironman er derimot ganske unormalt og en idrettskonkurranse som gjør noe med kroppen, psykisk og fysisk. Den sterkeste mann og kvinne vinner. De som vinner disse konkurransene får andre, normale idrettsutøvere til å fremstå som hobbymosjonister. Og de som er hobby-ironman-mosjonister får vanlige mosjonister (birken, maraton o.l.) til å framstå som dvaske pingler som ikke gidder å bli skikkelig slitne.

En detaljert race-rapport fra min side er kanskje ikke så interessant så her kommer en fortkortet versjon av hva som skjedde.

Svømming: Regnet på start(!) Satte ny rekord med 1t 8min. Trodde jeg skulle drukne 19 ganger de 20 første minuttene. Overlevde og så noen fisk i det klare vannet. Slapp en fis i våtdrakten for bedre oppdrift.

Sykling: Tok igjen hundrevis av syklister de to første timene. Gikk superfort. Stabiliserte farten. Stivnet uventet og totalt etter noen timers tråkking. Var ikke engang halvveis i Ironman-sirkusets hardeste sykkelløype (2500m stigning). Gikk inn i en mørk mental tilstand av mislykkethet som ble gradvis mørkere de siste 9 milene. Brakk meg opp stigningene på førstegir. Mistet håpet, motet og energien. Kvalm og energiløs med en klump i halsen bestemte jeg meg for å sykle til veksklingssonen og levere inn nummeret. Brukte hele 5t og 56min på syklingen...

Løping: Brøt ikke løpet allikevel. Hadde en indre dialog med meg selv om hvordan jeg aldri ville bli den samme igjen om jeg ikke gjorde mitt ytterste for å komme til mål. Sa til meg selv at dette var gjort av fri vilje og at selvmedlidenhet ikke ville føre til noe godt. 42km med rent helvete og jeg passerte mållinjen. Totalt brukte jeg 11t og 12min på alt sammen. Under de berømte normale omstendigetene burde jeg klart omkring 10t i denne løypa.

Sliten og til en viss grad litt nedbrutt har jeg nå levd igjennom noen av dagene derpå. Rasjonelle tanker som "aldri igjen", "dette var siste gang" og "må finne noe annet å drive med" har jeg forsøkt holde på avstand. I stedet har en gryende følelse vokst i magen min. Da jeg våknet i dag tidlig var jeg sur på beina mine fordi de fortsatt er støle og geleaktige. Jeg vil at de skal bli friske igjen slik at jeg kan dra ut på løpetur. Lang løpetur. Jeg vil trene hardere og lengre. Jeg er irritert på meg selv fordi jeg underpresterte. Om jeg klarer å reise kjerringa vet jeg ikke, men fy flate har jeg lyst til å prøve. Det er en slags hevnlyst som har oppstått i ruinene av min nedbrutte psyke.

Revenge baby, REVENGE !!!

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post88

The Wall

SportPosted by Ole-Morten Munz Thu, August 30, 2012 21:21:50

Å møte veggen er et velkjent begrep i Ironman-verdenen. Det er noe som gjerne inntreffer mot slutten under maratonløpet. Man har da først svømt 3,9km og syklet 180km. It's hard, og det er derfor det heter Ironman. Jeg har fryktet denne veggen, jeg har drømt om veggen og jeg har til og med forventet å møte veggen. Og jammen møttes vi ikke allerede i Kalmar for noen uker siden. Møtet med denne veggen ble desverre ikke slik jeg hadde forestilt meg. For å være ærlig tror jeg jeg møtte en litt annerledes vegg, det fortonet seg mer som en dyp og mørk dal som jeg trodde jeg aldri skulle komme ut av. En fordømt slitsom oppgave skulle det vise seg.

Jeg sier igjen at det er krevende å løpe en full maratondistanse etter først å ha svømt 3,9km og syklet 18mil. Det skal være krevende. Og vondt. Utrolig nok hadde jeg allikevel svært lette bein og var ganske så optimistisk helt i starten av løpeetappen, under min Ironman-debut i Kalmar den18.agust 2012. Helt til å begynne med fikk jeg litt "hold" og måtte ta det litt easy. Jeg hadde noen få stopp og tømte likesågodt også låret(slang for blæra) i løpet av de første 4km. Ikke noe stress. Etterhvert løsnet det og da kunne jeg begynne å løpe. Det fløt lett og jeg løp forbi masse folk. De første 15km gikk presis som planlagt. En slutttid på 9t 40min(totalt) var innen rekkevidde, uten at jeg skulle trenge å løpe spesielt fort. Min far, som var mitt støtteapparat denne helgen, heiet forsiktig entusiastisk og ba meg holde igjen på farten. Mulig han ble skremt av at jeg løp nesten like raskt som proffene;) Good times !

Og etter sol kommer regn. Det er en umiskjennelig følelse når du føler at innholdet i mage og tarm har blitt løstflytende og gjerne vil ut. Det er heldigvis satt ut doer ved hver drikkestasjon, ca hver 3km, så jeg skulle nok klare å holde meg til neste dass var innen rekkevidde. Man taper tid på å gå på do, men må man så må man. Ca 5min etter første do-stopp skjønte jeg at det ikke ville bli det siste. Før jeg rakk å gå på do for andre gang var jeg også i ferd med å bli kvalm. Skikkelig kvalm. Min oppfattelse av tid og sted og hva jeg i det hele tatt holdt på med, var i ferd med å forandre seg. Ved dette tidspunkt hadde jeg konkurrert i over 8 timer og nå var jeg også i ferd med å bli ordenlig sliten. Gradvis hadde jeg gått veggen i møte, men fortsatt var jeg optimist.

Stemningen langs løypa var upåklagelig. Folk(hyggelige svensker) som heiet, musikk og positiv stemning hele veien. Det å fullføre en Ironman er i seg selv en liten prestasjon så å bryte var uaktuelt. Etter å ha misset de offisielle doene ved et par anledninger og derfor måttet drite i skauen (brukte mose som dopapir) gikk jeg etterhvert ut av telling på dobesøk. Jeg var like kvalm som før og hadde i tillegg fått mageknip. For hver gang jeg hadde "blæst tur bælgen" var jeg tvunget til å gå/rusle et stykke. Det er tungt for en mann av mitt kaliber (!!! ??) å bli løpt forbi av det jeg mener å huske var hjulbeinte gamlinger og godt voksne damer. Noen av de lå riktignok to runder bak meg, men allikevel som et slag under beltestedet.

Da det gjenstod 12km av løpet hadde jeg èn time på meg til å fullføre på under 10timer. Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg skulle klare det. Fasiten skulle senere vise at jeg brukte mer enn halvannen time på siste mila. Ved et tilfelle måtte jeg ned i knestående for å døyve kvalmen, men jeg jobbet med å ikke synes synd på meg selv. Beina begynte å skrike om at de også hadde fått nok, så det var noe dritt at det stadig var langt til mål. Hvert skritt var som å få en lårhøne. Mange av tilskuerne hadde rigget opp stereoanlegg rundt løypa. Ved en av disse musikk-stasjonene runget det ut av høyttalerne: "This is what I'm made of", en fengende dance-låt, med tung bass som traff meg i hjertet. Da forstod jeg at dette var en test av egne grenser. Glem tid (og sted) og kom deg til mål. Ett skritt om gangen. Og det funka. I ren gledesrus over at dette marerittet av en løpetur, denne svippturen til helvete, endelig var over, klarte jeg å skvise ut en spurt mot mål. Jeg har blitt fortalt at speakeren ropte ut: "You ARE an Ironman! " da jeg passerte målstreken.

Selv om løpinga gikk i dass, er jeg forøvrig kjempegodt fornøyd med både svømming og sykling. Begge øvelser gikk raskere og lettere enn planlagt. Glemt er også de første 20 minuttene av svømminga hvor det føltes som en kamp for livet med 1500 andre desperate triathleter. Oppsummert: Det var morsomt, jeg har masse å gå på ;) og dette var ikke siste gang. Jeg kommer sterkere tilbake. Andre triathleter er herved advart.

  • Comments(4)//www.ole-m.com/#post81

Ironman Haugesund 70.3 2012

SportPosted by Ole-Morten Munz Sun, July 15, 2012 23:33:26

Meget godt fornøyd med gjennomføringen. Slik oppsummerer jeg forrige helgs triathlon i Haugesund. Distansene var: 1900m svømming, 90km sykkel og 21km løping.

Jeg hadde svært lite sykkeltrening i beina før start og bestemte meg kun noen få dager i forveien for hvorvidt jeg skulle delta eller ikke. Derfor var planen å ta det med ro. Ingen stressing eller masing, kun "finne flyten" og kose seg igjennom løypa. Først og fremst skulle jeg lære.

Jeg hadde forventet å bruke ca 45min på svømminga, men fasiten viste 34min. En aldri så liten opptur. Jeg hadde skaffet meg våtdrakt litt tidligere samme uke og hadde kun svømt en eneste tur utendørs. Dessuten ble svømmingen preget av sikksakk-svømming og generelle kaos-tendenser. Ved et tidspunkt var det noen som svømte oppå rumpa mi slik at jeg ble trykket lenger under vann enn det som er optimalt, og behagelig. Jeg var også nødt til å svømme litt på rygg for å hente meg inn etter de første hektiske minuttene. Føler jeg har masse å gå på så jeg er optimistisk med tanke på fremtiden.

Veksling fra svøm til sykkel gikk ganske greit, om man ser bort fra en liten episode i skifteteltet hvor jeg fikk litt lite blod til hode og holdt på å svime av. Et lite minutt i bønneposisjon og en slurk vann og jeg var tilbake i slag. Dette er noe jeg må være litt på vakt for neste gang. På bildet under står jeg og drar meg i ørene før start.

Syklinga ble en flott tur i vakker natur. Ingen smerter i kneet. Jeg tok igjen ganske mange til å begynne med, men syklet ikke spesielt fort. Kjente at jeg måtte lytte til beina slik at jeg skulle orke å løpe. Dessuten klønet jeg litt med å få tak i nok gel (gel = sukker-gele = næring = mat = energi) på matstasjonene. Burde ha hatt med meg mer på sykkelen. Med mer sykkeltrening og tøffere satsing vil det gå betraktelig fortere, forhåpentligvis.

Veksling fra sykkel til løp var "smack, smack" som dem sier. Gikk kjapt og greit og fikk litt hjelp av en fyr til å ta på sokkene. Det var godt ment i hvertfall.

Jeg løp ut i Haugesunds gater som om jeg skulle ta meg en litt hurtig langtur. Ingen pushing, men fokus på flyt og lett steg. Desverre hadde jeg litt vondt i magen (gel'en jeg fikk på matstasjon var alt for sur og kan ha vært synderen). Dette "holdet" hadde jeg i 10-12km. Det gav seg etterhvert, allikevel hadde jeg løpt med en fart på ca 14-15km/t og hentet inn masse folk. Planen var å gi alt siste mila, men da begynte søren meg lårmusklene å takke for seg. Sliten?, ja... Det gikk relativt tregt på slutten, men jeg var fornøyd uansett. 4 timer og 49 min. 11 min bedre enn målet på 5 timer.

I målområdet kom kvalmen for fullt. Vet ikke hvorfor dette skjer, men inntak av ukjent gel og i i snitt litt for lite næring er mulige årsaker. La oss ikke snakke om at jeg svelget vann under svømmingen og at dette vannet er hjemmet til en haug med svaner. Svaner som går på do der det passer dem best.

Til slutt et bilde av min kamp mot kvalmen i mål:

  • Comments(2)//www.ole-m.com/#post80

Episode 2

SportPosted by Ole-Morten Munz Wed, February 15, 2012 13:07:12

Går rett på sak. Her er episode to av videobloggen som handler om triathlon og litt annet småtteri. Lyden er litt lav. Merk at dette er filmet for flere uker siden. Episode tre er allerede filmet og vil bli lagt ut så snart den er blitt redigert.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post77

Videoprosjekt in the making

SportPosted by Ole-Morten Munz Sun, January 15, 2012 13:17:49

Hei, hei.

Jeg forsøker meg på noe nytt, nemlig en videoblogg (vlog). Den handler i utgangspunktet om mitt kommende comeback i triathlon, men det er desverre ikke til å unngå at jeg lirer av meg en hel del usakligheter i samme slengen. Desverre er lydkvaliteten litt dårlig. Editeringen er også ikke all verden. Her er uansett Ole's triathlonvlog del 1:

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post76

Oppsummering

SportPosted by Ole-Morten Munz Sun, September 18, 2011 14:47:07

Gullet aka Lynet, står småmøkkete på terrassen og føler seg muligens litt oversett i disse dager. Det får ikke hjelpe. Høst betyr at sykling begynner å bli kaldt og at dyre sykler må gå i dvale. Noen turer til blir det sikkert, men det blir lengre og lengre mellom hver sykkeltur.

Tenkte i hvertfall å gi en bitteliten oppsummering av siste del av sykkelsesongen. Det startet temmelig tungt i våres, gikk bedre i sommer og ganske så bra i august. Et av høydepunktene var en 16plass i norgescuprittet i Drammen, noe som er personlig bestenotering. Dette til tross for litt kluss med væskeinntaket og krampete bein på slutten av rittet.

Sølvstufossrittet hadde status som NM i år. Det var en svært varm dag og flott dag. Skauen var allikevel bløt og det var et fryktelig slit å komme seg mot mål. Helt i mål kom jeg desverre ikke... Ca 2km før mål klarte jeg å sykle feil, misset en avkjørsel grunnet dårlig merking(?), og ble nødt til å bryte rittet. Enormt synd ettersom jeg lå an til å bli nr 27 eller 28. Det ville nok vært min sterkeste prestasjon på sykkelsetet. Jeg var enormt skuffa og de som mener å ha hørt en skadeskutt bjørn brøle i sinne, dypt inne i Østfolds skoger den dagen, hørte nok meg da det gikk opp for meg at jeg hadde kjørt feil. Jeg brølte flere ganger og skjelte også ut en løypevakt, som jeg siden sa unnskyld til.

Sesongen ble avrundet med Ultrabirken. 6timer og 25minutter med blodslit i krevende terreng er slitsomt. Jeg ble nummer 12 totalt, og 8 i klassen min. Det var et godt gjennomført ritt selv om jeg hadde alskens småproblemer underveis.

  • Comments(1)//www.ole-m.com/#post74

Alt kan skje, med mitt kne

SportPosted by Ole-Morten Munz Fri, June 17, 2011 15:10:18

Jeg tenkte det var på tide med en oppsummering av sykkelsesongen så langt. Konklusjonen er ganske klar; jeg er ikke i min beste form. Jeg mangler styrke i beina og er ikke helt på topp kondisjonsmessig. Det positive er at stayer-evnen virker å være ganske god. Dessuten har jeg fått en kul i kneet som vokser. Denne kulen skyldes en skade pådratt under Terrengsykkelrittet.

Terrengsykkelrittet:

"Æhh, gikk sånn passe. Langt bak i starten, men kjørte meg inn i løpet etterhvert. Slo kneet opp i styret halvveis og fikk noen skrammer. Tam i beina og dårlig form. Men rittet er særdeles morsomt"

Montebellorittet:

"Knallhard start. Fikk syra og pustet som en liten hvalross. Klarte aldri hente meg helt inn igjen og syklet dårlig i terrengpartiene. Kom greit i mål med stinne lår."

Vestmarksrittet:

"Litt langt bak i starten, men kroppen føltes mye bedre enn på lenge. Kom med i en halvgrei gruppe. Super-desverre fikk jeg - som følge av de steinete utforkjøringene - en punktering på bakhjulet. Jeg knotet det til og sleit med å få på hjulet etter bytte av slange. Tapte mer enn 4 minutter og da gikk lufta litt ut av ballongen. Formen bedre selv om resultatet ikke stod i stil til hvordan jeg følte meg. Manglet trøkk i beina på flatene, kjørte ok i bakkene."

Raumerrittet:

"Kom nok en gang litt bakpå i starten. Måtte løpe masse med sykkel i de to første terrengpartiene grunnet søle og leire fra en annen verden. Fikk "hold" av denne løpinga og kunne ikke yte skikkelig. Mistet seinere en stor gruppe - grunnet taktisk bommert. Havnet sammen med tre stykker som var lite gira på å kjøre sammen og vi tapte masse tid på de siste milene på asfalt. Slik er det å kjøre i eliteklassen, lit bak i feltet mister folk ofte motivasjon og man taper mye tid ved å kjøre sammen de. Uansett føler jeg at jeg mangler kraft på slettene."

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post72

Bronse er Bra

SportPosted by Ole-Morten Munz Mon, January 10, 2011 17:03:22
Miraklenes tid er ikke over. Det finnes sikkert flere saklige og svært gode grunner til at jeg faktisk endte på pallen i NM i vintertriathlon. Allikevel; en god dose med mirakelkraft må ha vært i sving denne andre søndagen i januar 2011. Er jeg så god, eller var det bare flaks. Jeg vet ikke riktig.

En ting er sikkert og det er at jeg gjorde en ganske så god jobb på sykkeletappen(løp-sykkel-langrenn). Det var grusomt løse forhold og det hele føltes som et uendelig slit. Men det er som de sier: When the going gets tough, the tough gets going. And I got going. Noe som betyr at jeg er ganske så tøff.

Nok skryt fra min side. Jeg vil jo ikke bryte janteloven og motta like mye kritikk som det Petter Northug Jr. gjør. Det er mulig jeg er en bedre taper enn Petter, men han er på sin side veldig mye flinkere til å vinne enn det jeg er. Dessuten liker jeg fyren.

Elgen har jeg ikke sett på lenge. Kanskje den sover, kanskje den er i syden. På andre kontinenter finnes reinsdyr som legger ut på lange vandringer hvert år.(Gjør et google søk på "reindeer migration") Det er såkalt trekk-rein. Om denne trenden sprer seg så kanskje vi får trekk-elg i Norge. Det ville vært spektakulært. Lurer på om de vil svømme over til Danmark, eller om de får plass på danskebåten. Derfra tipper jeg de tar autobahn gjennom Tyskland og så raskeste vei ned til Spania.



  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post63

Er jeg kjendis nå?

SportPosted by Ole-Morten Munz Sat, August 21, 2010 20:22:21
Det er ganske rart hvordan ting som skjer rundt omkring i verden, på mystisk vis blir publisert og dokumentert på internett. Store nyheter er en ting, men de små uviktige havner også der, der ute på verdens vide vev. Uten at man har spurt om det. Et superpussig eksempel på dette er en historie fra mitt eget liv.

For tre uker siden ofret jeg som vanlig liv og helse under et terrengsykkelritt. Det var en teknisk krevende løype som blant annet gikk ned en liten slalombakke. Det fantes ingen oppgått sti i denne bakken så forsøkte å følge merkingen. Det skulle jeg ikke gjort. Ett av disse "merkene" stod rett ved et dypt hull. Et hull av typen "Ikke kjør forhjulet nedi her!". Men det var nettopp det jeg gjorde. Jeg ble kastet av sykkelen og endte på tryne i noe gjørme/gress med skjulte steiner. Enden på visa var et "føkka" kne og en tur på legevakta.

Det snodige var at en fotograf satt nedi bakken og tok bilde av hele seansen. Resultatet kan sees her:

http://www.sa.no/sport/article5209041.ece?start=1

Jeg er klar over at jeg ser litt pinglete ut på et par av bildene, men det får ikke hjelpe. Det ser også helt flatt ut på bildene, men faktum er at det er dritbratt i den bakken.

Fortsatt er kneet vondt og såret er ikke helt grodd. Om det blir Ultra-birken på fredag gjenstår å se. Har nesten ikke trent på tre uker og det tar nok lang tid før kneet blir som før. Sykkelturen i dag gikk sånn passe, litt vondt hele veien.

Annet: Karrykokko er på vei til Hawaii. Akkurat nå driver hun å farter rundt på vestkysten i USA noe som kan leses om her (og jeg, jeg er misunnelig):

http://kmunz.blogg.no/



  • Comments(1)//www.ole-m.com/#post58

Skudd i Skogen

SportPosted by Ole-Morten Munz Fri, July 30, 2010 00:24:10
Jeg er av den tøffe sorten. Det er noe jeg liker å innbille meg i alle fall. Det hender jeg ser dritkule actionfilmer seint på kvelden mens jeg spiser pizza og drikker doven farris. Og alltid har jeg innbilt meg, at jeg ikke tar skade av det. Fysisk muligens, men ikke psykisk i hvertfall.

Her forrige dagen fikk jeg faktisk en liten test på hvor tøff jeg egentlig her. Jeg knotet som vanlig avgårde på min terrengsykkel (lynet/ gullet) på en ytterst teknisk sti langt der inne i nordmarka. Jeg ante fred og ingen fare så sjokket var totalt da det plutselig kom et kraftig smell (Tenkte å bruke uttrykket: "smalt noe inne i granskauen" , men lot være på grunn av dobbeltbetydningen). Jeg stoppet momentant og stod helt stille. Jeg hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd, men jeg fryktet at jeg hadde støtt på noen jegere med nervøse avtrekkerfingre. Kunne de ha trodd at jeg var et rådyr? Gode til å skyte var de nok ikke for jeg kunne kjenne på kroppen at jeg ikke var truffet av noen kule. Etter noen lange sekunder med pinlig stillhet forsøkte jeg meg med et bestemt, men samtidig ydmykt; "Hallo!" Ingen svarte. Kunne jeg ha støtt på en eller annen mentalt ustabil fyr som hadde bestemt seg for å skyte på sportsidioter denne dagen? Ingen grunn til å spekulere på slike ting her og nå, og dessuten er jeg jo bare lettere å treffe dersom jeg står stille, tenkte jeg. Derfor satt jeg fart på sykkelen og tråkket ca fem-ti meter videre. Fem meter var nok til å forstå at fordekket var fullstendig flatt og at lufta hadde eksplodert ut av dekket. Ai, ai så dum jeg følte meg.

Det var svært krevende å få fikset sykkeldekk/slange på en slik måte at jeg kunne sykle hjem igjen. Dekket hadde fått en fin revne. Reparasjonen tok lang tid og flere individer av arten ematocera (mygg) forsynte seg med glede av mitt blod. Jeg skal ikke si for sikkert at de gjorde det med glede, det er jo tross alt slik at de faktisk er nødt til å drikke blod for å få fart på eggproduksjonen.

Så hva lærte jeg av denne episoden? Jo, at innimellom blir jeg litt skremt. Neste filmkveld blir det sjanger dramakomedie. Sånn for å få roa nervene litt liksom.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post57

Fortsatt en dass

SportPosted by Ole-Morten Munz Sat, June 05, 2010 22:06:11

Først om kjøttmeisen:

Kjøttmeisen har blitt skrevet om flere ganger her på bloggen. Det viser seg nå at kjøttmeisen fra i fjor, den som bygde rede på verandaen under meg, har bygd rede på samme sted i år igjen. Nå har kjøttmeisens unger, såkalte kjøttunger, blitt store nok til å pipe høylydt hele dagen. Oh, gi meg styrke slik at jeg ikke dreper hele familien. De bør være stille i natt... Jeg er en dyrevenn, håper det fortsetter slik. Og nå begynner jeg seriøst å lure på hva som egentlig er greia med han naboen under meg. Er han ALDRI ute på verandaen????

Så om Raumerrittet aka Raumerdritten:

Formen var bedre, beina var ok, forberedelsene var tilfredsstillende. Like etter start fikk jeg et ublidt møte med asfalten. Æsj for en klisje, men sant like fullt. Flaks i uflaksen dog; kun skrubbsår og ingen brukne bein. Verre var det med giret. Alt skar seg da jeg hamret på inn i skogen og forsøke ta igjen det tapte. Kjedet hoppet og danset bak der og låste seg opptil flere ganger mellom krans og eiker. Ai, ai, ai.

På servicestasjonen fikk jeg noen til å kikke på utstyret og samtidig kom noen fra røde kors og satte i gang med vask av skrubbsårene mine. Litt pussig ettersom jeg ikke hadde bedt om det og siden han ikke egentlig spurte meg om det var greit at han satte i gang heller. Han spurte om det "svei" da han skrubbet i såret, men tøffe gutter svarer alltid nei uansett.

Jeg mistet det tyngste og det letteste giret, jeg lå helt sist og alene, jeg var en smule demotivert, så på klokka at jeg hadde tapt et sted mellom 5 og 8 minutter på all dritten og visste at jeg skulle komme til å tape mer. Jeg fullførte allikevel, utelukkende fordi jeg er overbevist om at "det som ikke dreper meg, det gjør meg sterkere".

En dag slår jeg tilbake.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post55

Som en dass

SportPosted by Ole-Morten Munz Sun, May 30, 2010 12:42:27

Det blir liksom aldri tomt for konkurranser man kan være med på. Jeg har tatt meg bra med vann over hodet i år, ettersom jeg har tenkt å kjøre en haug med ritt og det attpåtil i elite-klassen. Hele to norgescup-ritt har jeg fullført så langt og stikkordet er slit. Det å få gjennomført nok rolig langkjøring i forkant av rittene har syntes å være vanskelig den siste tiden. For meg og min kropp er konsekvensene fatale.

Etter ca 30min sykling av gårsdagens Montebello-ritt kjente jeg at kroppen ikke var med på notene. Jeg var rett og slett småstiv i beina hele veien og følte jeg ikke klarte å hente meg inn. Desverre har jeg en lei tendens til å åpne ganske hardt og har jeg først åpnet hardt kjører jeg så lenge det holder. Det holdt ikke så veldig lenge akkurat. Tanken på å stå av rittet inne ved runding slo meg, men i min verden er slike tanker bannlyst så jeg bekjempet dem. Jeg innså med skrekk at den siste timen kom til å bli en møkkatime. Beina var i ferd med å stoppe helt opp. Til slutt stoppet beina helt opp, men av ukjente grunner klarte jeg allikevel å fortsette. Jeg måtte svelge en god dose stolthet da både jenter og gutter dundret forbi meg på slutten. Det positive var uansett at jeg beviste for meg selv at jeg har farten i kroppen og det begynner å løsne rent teknisk i terrenget.

Neste helgs Raumerritt får ikke ende på samme måten. Jeg må legge en plan for uka og se om min skrøpelige kropp ikke klarer å restituere seg en smule.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post54

Dobbeltkontrollert Villmann

SportPosted by Ole-Morten Munz Sat, May 01, 2010 18:01:16

Ivrige lesere av denne bloggen har garantert fått med seg at vintertriathlon er noe jeg kaster bort litt tid på. Forrige helg gikk sesongens siste av stabelen. Vi snakker selvfølgelig om det ærefulle fjelltriathlonet Villmannen. Senest i 2006 vant jeg hele greia og var ivrig på å gjøre en god figur også i år. For å gjøre en lang historie kort; jeg ble nummer 3. Fint resultat som jeg er godt fornøyd med. Desverre måtte jeg gå mye av løpingen på grunn av hold, men både langrenn og sykling gikk som det skulle. Tror faktisk jeg hadde beste sykkeltid. De to foran meg på lista var nok umulige å tukte uansett. Og nettopp disse to fikk jeg tilbringe mer tid sammen med rett etter at vi var kommet i mål.

Ivrige kontrollører fra det som muligens kan kalles dopingkontrollørenes forbund, ba meg vennlig bli med for å avlegge en dopingprøve. Dette går ut på at man tisser i en kopp, tar med koppen og heller litt av innholdet i flaske A og resten i flaske B. Man får også lese opp mange nummer på flaskene, sjekke at flaskene ikke er tuklet med eller inneholder mystiske substanser. Dessuten puttes det hele i en isoporboks som forsegles med magisk tape. Magisk i den forstand at det synes dersom man løsner på tapen og setter den på igjen. Uansett er minstekravet 90ml med urin. Det tok sin tid før jeg klarte å levere alle de 90milliliterne. Første forsøk gav ca 40ml. Dette var for lite og jeg drakk plenty med vann for å sette fortgang i prosessen. Etter sju lange og åtte breie trøkte jeg ut 49ml til. Dette holdt akkurat for å fylle kvota og jeg fikk unslippe dopingjegerenes klamme grep. Ventetiden hadde vært lang, men det var godt å ha selskap av de to foran meg på lista. De hadde ikke akkurat blærespreng de heller. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at de omega-3 tablettene jeg spiste uka i forveien ikke slår ut på testen.

Det var ikke bare dopingjegerne som var på krigsstien denne dagen, også politiet hadde rigget seg opp i ettermiddagssola langs landeveien. Jeg kjørte (som alltid) som en prest og fikk selvfølgelig ingen fartsbot. At jeg allikevel ble stoppet og fikk en bot skyldes at politiet har fått seg utstyr som gjør at de kan detektere at folk snakker i mobiltelefonen samtidig som de kjører. Dette utstyret heter kikkert. Jeg kjører ikke mye bil og jeg snakker ikke mye i mobil, men hvis jeg gjør begge ting samtidig kan du banne på at jeg får bot. Jeg følger politimannens råd og lar det hele være en lærepenge. Evt lærepenger, i flertall, som jeg gir fra meg.

I bildet under ser dere et offentlig toalett. Fra Tokyo. Man sitter på kne. Renslig og greit.

  • Comments(0)//www.ole-m.com/#post52